anmeldelse: Hunter Killer

På generelt grunnlag kan mye sies om dårlige filmer, og hvorfor de endte opp slik og slik. Med Hunter Killer er vi rett og slett målløse, og stumme av «beundring» over at det er A) Mulig å produsere et slikt makkverk, og B) At sluttresultatet faktiske lanseres i markedet.

Det fråder under overflaten i det kalde Nordishavet. Amerikanerne og russerne er, takket være misforståelser og en amerikansk ubåt på avveie, på randen av atomkrig. Men ta det helt med ro, vår cowboyhelt av en ubåtkaptein, Joe Glass (Gerard Butler) vet, selvsagt råd. Vet første mulige anledning sender han en armada av torpedoer mot en «fiendtlig» russisk ubåt, etter synkingen inviterer han den tilsynelatende «snille» russeren kaptein Andropov (Michael Nyquist) inn i den amerikanske ubåtens hjerte, kontrollrommet.

På sidelinjen i Pentagon står selveste Gary Oldman og nikker, bekymret, anerkjennende. Samtidig forsøker forsvarsministeren etter beste evne å egge presidenten til å erklære atomkrig mot de åpenbart krigshissige russerne. So far so god? Nei! At plottet er banalt kan faktisk tilgis, men Hunter Killer er en vandrende katastrofe og et cineastiske makkverk fra A til Å.

Den presenteres som en actionfilm, men er fullstendig blottet for spenning og dramaturgi, man tror faktisk man er vitne til en parodi på en ubåtfilm (og vi simpelthen elsker ubåtfilmer!). Vi serveres uinteressante pappfigurer av noen karakterer, og et usammenhengende plott. Butler overspiller til det pinlige, mens Oldman kun er tilstede (vi håper inderlig han fikk godt betalt), og dialogen er av et slag som B-filmer fra 1980-tallet ville rødmet over. Det hele «toppes» med spesialeffekter som ser ut som om de er laget på gutterommet – i 1989. Vi garanterer, enten kaster du fjernkontrollen på TV-en, eller du sovner… 1 møkkastjerne!