anmeldelse: House of Cards, sesong 5

Det har gått hele fire år siden vi først ble kjent med tidenes mest maktsyke og kyniske politiker (inntil vi ble kjent med fenomenet Donald J. Trump), i en av de største Netflix-suksesser. House of Cards ble en suveren kritiker- og publikumsfavoritt med en rolle skreddersydd for Kevin Spacey som Francis (Frank) Underwood. Den tidligere majoritetsinnpiskeren i Huset med hadde adskillig større ambisjoner, som over to sesonger klatret til maktens tinde i Washington D.C.

Etter at Frank, på de mest intrikate måter, som inkluderte trusler, utpressing, bestikkelser og drap, sikret seg presidentembetet, slet serien med å finne tilbake til tidligere storhet. Det morsomste var jo prosessen for å sikre seg makten; når maktens tinde endelig var inntatt fikk vi sesong 3 og 4 som stort sett gikk med til å utdype alle problemene/utfordringene med å styre verdens mektigste land.

Nå som Trump har inntatt presidentembetet, som USAs 45. president, har en ny utfordring blitt at virkeligheten ofte fremstår mer spektakulær og utrolig enn selv det manusforfatterne av en «karikert» TV-serie makter å forestille seg.

Denne runden er vi heldigvis tilnærmet tilbake til start. Som sittende (men ikke folkevalgt) president er 2016-valgmampen helt i innspurten, der Frank utfordres av Republikanernes boy wonder. Poster boy og krigshelten Will Conway (Joel Kinnaman). Frank og Claire (Robin Wright) kjemper denne runden med nebb og klør for å klamre seg til makten, med ham som president og henne som visepresidentkandidat, der absolutt samtlige midler helliger målet.

Der sesong 4 tenderte til å gå på handlingsmessig tomgang, er det i denne sesongen igjen blitt sus i serken. Ekteparet Underwood tar i bruk alle mulige, og umulige, juridiske midler for å forsikre seg at de skal bli sittende øverst ved bordet i Det hvite hus, og spinndoktorene, med LeAnn Harvey (Neve Cambell i en adskillig større rolle enn tidligere sesonger) og Doug Stamper (Michael Kelly), jobber på overtid med å villede pressen, politiske motstandere og det amerikanske folket. I tillegg trekkes moderne digital manipulasjon, villedning og fake news inn i ligningen. Som Frank sier: «If you don’t like how the table is set, turn over the table».

Vi får virkelig være med på en statsvitenskapelig festaften, der ett hvert smutthull i grunnloven, dens vedlegg og senere juridiske lover og spissfindigheter tas i bruk for å vende spillets gang sin vei. Tankene våre går tilbake til 2000-valget der USAs høyesterett endte opp med å bestemme valgresultatet etter at de godkjente resultatet i Florida i favør George W. Bush. Som Frank så elegant uttaler det: «Prosessen er kaotisk, men den er i det minste demokratisk kaotisk», og «Folket vet ikke selv sitt eget beste».

Bortsett fra lefling med innreiseforbud og gjennomgående løgn og fake news, er det lite som direkte gjenspeiler den betente politiske situasjonen i USA etter at Trump kom til makten. Dog aktualiseres plottet ved vedvarende terrortrusler fra ISIL og jakt på terrorister, samt storpolitisk maktkamp mot Russland. Vi mistenker at serieskaperne bevisst har valgt å ikke kopiere den bisarre situasjonen i dagens Det hvite hus, rett og slett fordi fiksjonen ikke kan matche virkeligheten lenger.

Om det gnistrer av det maktpolitiske spillet, så er det heller tamt i den private sfæren. Forholdet, og de intime samtalene, mellom Frank og Claire er nå redusert til ren business. Noe som er et savn, som gav serien mer å spille på og en større dybde. Historien om, den åpne, kjærlighetsaffæren mellom Claire og ekteparets taleskriver Tom, fremstår både utbrukt og for søkt. Her er kruttet både vått og oppbrukt.

I tillegg fremstår etter hvert hele handlingen litt for hul, der man ikke makter å forklare/utdype hva ekteparet Underwood vil bruke all makten til – annet enn å klamre seg til den. Borte er initiativene til å begrense våpensalget, forbedre utdanningen til den jevne amerikaner samt utenrikspolitiske triumfer. Det meste sentreres rundt ekteparets egen maktsyke personlighet og ambisjonsnivå. Men, på det planet er da også House of Cards i sitt ess. Det, akkompagnert av glimrende skuespill, dreven klipp og regi, samt en godt oppbygget dramaturgisk utvikling gjør at House of Cards fortsatt skiller seg ut fra den store grå massen av TV-serier vi bombarderes med hver eneste dag.

Jovisst er The Underwoods (spesielt Frank) karikerte og overdrevne personer, men det er nettopp i spillet mellom den ekte, skitne politiske maktkampen og Underwoods overdrevne handlinger og fakter at underholdningsmagien oppstår. En av seriens sterkeste kort er nettopp bruken av fakta og virkelige hendelser, som transformeres til sannsynlig (om enn tidvis noe søkt) fiksjon. Vi las oss storveis fascinere av det intrikate og kyniske renkespillet – der tilsynelatende alt og alle er til salgs. 5 solide stjerner til denne maktpolitiske festen!

Netflix imponerer, som sedvanlig, med fortreffelig lyd- og billedkvalitet. Hele sesong 5 kan ses fra og med 30. mai.