: House of Cards, sesong 4

I et intervju med Michael Kelly (stabssjef Doug Stamper) i forbindelse med presselanseringen av sesong 4 tidligere denne uken, uttalte han at med dagens lett absurde politiske situasjon i USA har virkeligheten faktisk overgått fiksjonen. Noe han har helt rett i, og som kan forklares både med at ingen kunne forutse at «The Donald» skulle nå så langt med sine fornærmelser og banale, populistiske utsagn, men også fordi House of Cards har blitt adskillig tammere og mer mainstream enn spesielt de to første sesongene.

VI SAVNER DEG!
I det Netflix lanserte sesong 1 av House of Cards for tre år siden var et av den nyskapende seriens hovedkjennetegn all dialogen Francis Underwood (Kevin Spacey) tok direkte i kamera, henvendt til oss seere. Her fikk han fritt utløp for sin Machiavelliske tankesett og kynisme, og dét eksemplifiserte på en utmerket måte kontrasten mellom den glatte og alltid kalkulerende politikeren, og hva han egentlig tenkte og planla.

Sesong 2 fortsatte i samme sporet, mens sesong 3 hadde adskillig mindre av denne direkte dialogen; og etter de seks første episodene av sesong 4 har Frank kun henvendt seg direkte til kamera en gang! Hvorfor? Vi aner ikke, men det har så absolutt gjort serien mindre potent og latt oss seere litt i stikken.

EKTEPARET SOM SØKER MAKTENS TINDE
Helt siden Franks dager som demokratenes innpisker i Kongressen, har hans enorme ambisjoner vært et felles prosjekt med hans like maktkåte kone Claire (Robin Wright). De har begge to, bokstavelig talt, gått over lik for å nå det Ovale kontoret. Reisen dit, med alt renkespillet og kreativiteten som preget planen, var en herlig thriller verdig – det hele krydret med intelligent dialog, karakterer med dybde av kjøtt og blod og stadig overraskende vendinger. Etter at Francis inntok Det Hvite hus i begynnelsen av sesong 3 skiftet serien tempo og fokus. Forrige sesong var i svært stor grad preget av det kompliserte samlivet mellom Claire og Francis – der det hele kulminerte i en stygg scene som førte til at Claire forlot Francis.

I det fjerde sesong tar til har Frank sittet i to år, og det er tid for primærvalgene i 2016-valgkampen (godt timet med virkeligheten). En valgkamp som både han og hans team ser at blir umulig uten førstedamen ved Franks side – men Claire har sine egne ambisjoner.

Dermed blir denne sesongen preget av løvens kamp mot løvinnen, i motsetning til når løveparet før stod sammen mot alle andre. Begge to forsøker etter beste evne å holde fasaden, både utad og innenfor husets fire vegger, ved like, mens motparten har sin skjulte agenda og konstant tenker på neste trekk mot ektefellen. Slik får vi ett av sesongens høydepunkt under Franks State og the Union-tale. Fascinerende nok, men ikke med nok kraft og stoff til å fylle en hel sesong.

HILLARY CLINTON
Både Kevin Spacey og Robin Wright leverer solide rolletolkninger, men denne sesongen er det Wright som får lov til å skinne sterkest, og bevise at hun kan være akkurat like manipulativ, nedrig og maktsøkende som sin kyniske ektemann.

Det har lenge ligget i kortene at serieskaperne har skjelnet til Hillary Clinton for å forme karakteren Claire. Begge to sterke kvinner, med meget klare ambisjoner og evne og vilje til makt – om enn ikke med samme fremgangsmåte.

I det Claire går i krigen mot Francis har hun planer om å drive sin egen valgkamp, og til tross for at det ikke er noe i veien med ambisjonene eller viljen til å bruke spisse albuer, så mestrer hun ikke den skitne maktkampen like godt som sin drevne ektemann.

Hun har blant annet ingen problemer med å gå bak ryggen på sin egen mor (en glimrende Ellen Burstyn) eller forsøke å sabotere valgkampen til Francis, for som hun sier: «I can be a part of this campaign, or destroy it. I’ll do whatever it takes!», hvorpå Frank elegant parerer med: «We had a future until you started destroying it!». Utfordringen for den ambisiøse Claire er dog at ektemannen alltid later til å ligge et hestehode foran, og får han ikke kontroll på henne på annen måte, så involverer han Secret Service og gir henne husarrest.

I det Frank blir indisponert har hun ingen problemer med å forsøke å forme presidentrollen, og utenrikspolitikken, på sin måte. Uredd går hun i direkte klinsj med Russlands president Petrov (en vel karikert, Putin-aktig, Lars Mikkelsen) mens USA og Kina går i allianse mot russerne. Dyktig, men ikke alltid med nok pondus til å backe opp sitt store ego.

PRIMÆRVALGKAMPEN
Mens Hillary Clinton i virkelighetens verden går i klinsj mot Bernie Sanders, og Donald Trump går i direkte konflikt med alle republikanere (og to tredjedeler av den amerikanske opinionen) får vi i House of Cards se Francis drive valgkamp mot den tidligere riksadvokaten Heather Dunbar (Elizabeth Marvel). En person med upåklagelig moral, men også så fri for sjarm og velgerappell at hun kun blir en kunstig konstruert utfordrer. Og er det en sak manusforfatterne ikke klarte å fange opp, så er det suksessen til Trump, for her er de republikanske motkandidatene fullstendig på sidelinjen og ute av bildet. På den annen side, om de hadde skrevet inn en så outrert person som Trump, så ville seerne sett på det som latterlig urealistisk…

Mens han kjemper mot kandidater innenfor sitt eget parti må Frank samtidig kjempe en tofrontskrig mot sin egen kone. Og etter at Frank har blitt «temmet» av å ha nådd maktens tinde er det denne gangen Claire som trer frem som seriens mest interessante hovedperson. Assistert av nykommeren LeAnn Harvey (Neve Campbell fra Party of Five) som spinndoktor legger de planer for å posisjonere Claire, og ryker plan A, så kommer de raskt opp med plan B.

Etter at journalisten Zoe Barnes (Kate Mara) brutalt forsvant ut av serien har LeAnn fått i oppgave å fylle hennes sko, og intet galt med skuespillet til Campbell, men hennes karakter er langt mindre juicy og interessant en den komplekse Zoe Barnes. Deri ligger også sesongens hovedproblem, det virker som om manusforfatterne har gått litt tom for ideer og karakterer for hvordan videreutvikle og revitalisere serien. Esset i ermet for sesong 4 blir å trekke frem karakterer fra forrige sesonger, noe som ikke holder i lengden.

MER REALISME
Vårt hovedankepunkt mot House of Cards har vært at serien tidvis har vært for urealistisk og dratt strikken vel langt. Etter at Frank inntok Det Hvite hus i sesong 3 ble det mye mer fokus på de daglige utfordringene med å lede verdens eneste supermakt, og serien ble gjennomsyret av mer realisme. Fjerdesesongen eskalerer realismen, faktisk såpass mye at det tidvis blir kjedelig. Der vi tidligere fikk mord i skitne bakgater, prostituerte, en gravende presse og et renkespill som ville vært Shakespeare verdig, får vi nå servert til dels lange politiske, svulstige, valgkamptaler. For de mer politisk interesserte, så absolutt interessant, men serien har dessverre mistet mye av sin heftige drivkraft, originalitet og nerve.

Det er allerede gitt grønt lys for sesong 5. Om man da forsøker å skrive inn en mer Trump-aktig presidentkandidat så kan muligens serien gjenvinne noe av sin fordums storhet. På nåværende nivå strekker vi oss ikke lenger enn til 4 svake stjerner.

Både billed- og lydkvaliteten i det vi strømmer fra Netflix holder en upåklagelig standard. Anmeldelsen er basert på sesongens 6 første (av 13) episoder. Hele sesong 4 har premiere fredag den 4. mars.