: House of Cards, sesong 3

I første sesong av Netflix-suksessen møtte vi Francis/Frank Underwood (Kevin Spacey) som innpisker for demokratene i Kongressen. Men Frank, og hans minst like politisk ambisiøse kone Claire (Robin Wright), hadde et langt viktigere embete i kikkerten. Det tok da heller ikke lang tide før det kyniske, utspekulerte ekteparet, som kan det politiske spillets regler til fingerspissene og sitter på et enormt kontaktnett, fikk kjempet, truet og lurt til seg visepresidentembetet. Sesong 2 kulminerte med riksrettanklager mot sittende president Walker, og Francis som endelig kunne sette seg bak skrivebordet i det ovale kontoret i Det hvite hus.

Noe av det første Frank gjør som sittende president er å besøke graven til sin far – et besøk han avslutter med å pisse på gravstenen! Dermed er tonen satt for nok en runde med spennende, intelligent og bitende ironisk politisk drama.

Med Francis i Det hvite hus er hans langvarige mål oppnådd, og mye av intrigene, renkespillet og maktkampen (den skjulte og den åpenbare) er borte. Serien skifter tempo og fokus, og vi blir vitne til det hektiske hverdagslivet til USAs president, samt alle bekymringer og kvaler som følger med jobben. Tredjesesong starter tregt og litt falmende, der mye av fokuset går med på rekonvaleseringen til Doug Stamper (Michael Kelly), som presidenten nå holder på en armlengdes avstand. Etter månedsvis i skyggenes dal, tar han selv grep for å komme tilbake til maktens forlokkende korridorer.

Til tross for at ekteparets langsiktig mål er nådd, har Claire så visst ikke lagt sine egne maktambisjoner på hyllen. Her har USA fått en førstedame som så visst ikke er fornøyd med kun å klippe snorer og klappe småunger på kinnet. Hun presser Francis (mot Senatets vilje) til å utnevne henne som FN-ambassadør. Med begge i hektiske topposisjoner settes familielivet på hold.

https://www.youtube.com/watch?v=CkMJtORCr80

Jo visst har serien fortsatt sine klare svakheter, ikke minst mange usannsynlige handlinger og vedtak, som jo er dramatisert for å gi best mulig TV, men overdrivelsene er noget tonet ned i forhold til forrige sesong – selv om vi fortsatt stusser over at stabssjefen i Det hvite hus selv drar ut for å ordne opp i «møkkajobber». Til tross for enkelte overdrivelse og lettvinte løsninger er House of Cards forbilledlig oppdatert på det politiske klimaet som har preget USA og Vesten de siste årene. Som Obama møter også Underwood en særdeles lite samarbeidsvillig Kongress som er mest opptatt av partipolitikk og å svekke motstanderen (i stedet for i fellesskap å komme frem til best politiske løsninger); Underwood går selvsagt til full krig mot Kongressen, med et nytt arbeidsledighetsprogram – og det finansiert på en svært kreativ måte.

Manusforfatterne har også fått med seg det stadig mer betente forholdet til Russland. I det den russiske presidenten (en vel karikert Lars Mikkelsen, i en rolle som åpenbart er inspirert av maktkåte Putin) kommer på besøk til Det hvite hus møtes han av (de virkelige!) Pussy Riots; og den russiske bamsen opptrer akkurat så arrogant som den ekte Putin gjør. Russlands kontroversielle homolover, der Claire mister sitt sedvanlig kjølige hode, forsurer forholdet mellom Vesten og Russland ytterligere.

Mot tredje og fjerde episode begynner spillet å dra seg til. Neste presidentvalg er kun halvannet år unna, og det viser seg at den demokratiske partiledelsen ikke vil at Underwood stiller. Og serieskaperne har selvsagt fått med seg at «alle» venter at Hillary Clinton stiller som presidentkandidat i 2016-valget. I det demokratiske primærvalget stiller Underwood mot to kvinnelig motkandidater.

Frank viser seg, gjennomgående, fra en mer menneskelig side i tredje sesong, men ta det med ro, selv om målet et nådd har Frank så visst ikke tatt på seg silkehanskene! I konfrontasjon mot riksadvokaten som stiller som motkandidat, Heather Dunbar (Elizabeth Marvel), sier hun det så treffende: «Someone needs to scrub the stink from this office!», etter hans patetiske forsvar svarer hun kjølig: «Is this how you live with yourself? By rationalizing the obscene into the palatable?».

Plottet tetner til midtveis i sesongen, der Claire og Francis moralske forestillinger barker sammen – og det i full offentlighet. Noe han, selvsagt, forsvarer seg med at han skiller de små fra store ting, og ser det store bildet, hvorpå Claire hevder «We’re murderers, Francis», som han parerer med «We’re survivors! You wanna know what takes real courage? Holding it all together when the stakes are this high». Idealisten i Claire trer frem, og setter forholdet i fare. Maktkampen, og Franks egenrådighet, er i ferd med å rive dem i stykker. Forholdet kompliseres ytterligere ved at Frank hyrer en forfatter for å skrive bok om ham, en forfatter (Paul Sparks) som ser ekteparet tvers igjennom, og setter flomlys på deres problemer.

Når makten og det enorme ansvaret føles for tyngende, er den den kjølige (og alltid pragmatiske) Claire som får Francis på rett spor. Etter at han i et øyeblikk tviler på seg selv, kontakter han presten for noen trøstende ord. Han møter en prest som ikke lar seg vippe av pinnen og lekser opp for Francis. Det hele kulminerer i en konfrontasjon med Jesus på korset, Francis til Jesus: «Love, is that what you’re selling? Well I don’t buy it!», hvorpå han spytter Jesus i ansiktet.

Med Barnes ute av bildet, kommer det en ny gravende journalist, Kate Baldwin (Kim Dickens, fra Treme), inn på banen for å avsløre Underwoods nettverk og korrupte/skitne/ulovlige planer. Mot slutten eskalerer det med en pågående valgkamp (som Francis mester til fingerspissene) og krise med fredsbevarende styrker i Jordandalen i Midtøsten. En situasjon som blir unødvendig overdramatisert og nærmest teatralsk. Valgkampen derimot er interessant og troverdig fremstilt, men å bruke nærmest en hel episode på primærvalgdebatt er et dristig trekk – spennende for politisk interesserte, men om det blir god dramatisk TV av det er et annet spørsmål. Dog skal det sies, Kevin Spacey opptrer glimrende statsmannsaktig utad, mens han på hjemmebane mister gangsynet og støter alle (inklusiv sin kone) fra seg i kampen om gjenvalg.

Hele sesongen preges av kvaler og stresset ved å være øverstkommanderende, i motsetning til de to første som fokuserer på den intrikate maktkampen og spillet for å komme seg dit. Som Francis så elegant illustrerer det hele: «Sometimes I think the Presidency is the illusion of choice!». House of Cards har på en subtil måte maktet å fornye konseptet, samtidig som serien bringer nye og interessante personer inn på banen, og opprettholder et vitalt og aktuelt politisk fokus. Det hele krydret med glimrende, bitende kommentarer og kynisme. Når det så toppes med utsøkt skuespill fra Spacey og en stadig mer fremtredende Wright, er det bare å ta av seg hatten, og glede seg til neste sesong. Fem stjerner til den herlig politisk ukorrekte, politiske protagonisten!

Samtlige episoder er nå tilgjengelig, og stømmekvaliteten fra Netflix er stort sett meget god! Det samme kan sies surroundsporet.

https://www.youtube.com/watch?v=sU9QTLXYCCc