: House of Cards, sesong 2

Basert på den britiske miniserien med samme navn følger vi det svært ambisiøse ekteparet Underwood, med Francis/Frank (Kevin Spacey) i spissen som innpisker for Demokratene i Representantenes hus i Washington D.C. Etter valgseieren til president Walker (Michael Gill) ble Frank snytt for utenriksministerposten, og brukte all sin innflytelse, kløkt og brutale råskap til å kjempe seg til topps i det amerikanske politiske hierarkiet.

Samtidig klatrer hans kone (Robin Wright) med ham – en skikkelig alfa-hunn som ikke går av veien for å bruke/misbruke andre personer for å nå sine hårete mål. De lever i et merkelig ekteskap der det meste er tillat så fremt de begge arbeider mot deres felles prosjekt – få Frank inn i Det hvite hus, koste hva det koste vil. To herlig iskaldt beregnende personer uten empati eller anger (eller aner vi etter hvert en sprekk i den ellers så perfekte fasaden?), som begge er mestre i sjarmerende manipulasjon, men som samtidig nærer en dyp respekt for hverandre.

Etter at Frank har funnet seg vel til rette i Det hvite hus, er det «bare» å frese opp tempoet og fjerne den neste hindringen av veien – presidenten! Manusforfatterne har skrevet et usedvanlig godt, komplisert og velformulert manus med replikker det spruter av; og Kevin Spacey er så visst ikke en som takker nei når han blir bedt opp til dans! Sist ble han snytt for en Emmy-pris, om han nok en gang går tomhendt hjem fra Emmy-utdelingen vil det være en direkte skandale, for i rollen som den komplekse «edderkoppen», som overhodet ingen uten hans kone kan stole på, briljerer han så til gangs. Det samme skal riktignok også sies om Robin Wright (som faktisk vant Emmy for sesong 1), i det hun med sobel eleganse portretterer den mektige kvinnen som også kjenner spillets regler og irrganger; men, dette er Spaceys show!

Andresesongen starter fullstendig absurd sjokkerende! Her snakker vi om et like overraskende grep som når man gjorde Ned Stark hodeløs mot slutten av Game of Thrones’ første sesong. Grepet/plottvisten er et eklatant eksempel på hva som gjør House of Cards så spesiell og gnistrende god, i det den ofte tar uventede vendinger og bringer inn nye personer og plott-tvister fra sidelinjen. Grep som «vekker» oss seere opp fra den vante tretten-på-dusinet TV-misæren.

Man sier at makt korrumperer, men makt tiltrekker også, og hva da kan tiltrekke oss mer enn den mektigste posisjonen av dem alle? Deri ligger nok også en del av forklaringen på seriens dramatiske tiltrekningskraft og suksess. For dem av dere som husker kvalitetsserien The West Wing med Martin Sheen som demokratisk president, var det en forbannet godt skrevet serie, men som nok tegnet et alt for rosenrødt bilde av den snille og velmenende presidenten. Nå skal vi absolutt ikke påstå at virkeligheten befinner seg på House of Cards’ nivå, men det politiske maktspillet er nok adskillig nærmere Underwood & Co; la oss se på House of Cards som The West Wing «onde fetter» på speed; og deri ligger også litt av problemet med andre sesong – tidvis blir den for utrolig og drøy.

Sesongen er ikke uten feil og mangler, i tillegg til det allerede nevnte behovet for overdrivelser («toppe» forrige sesong-syndromet), samt at Underwoodene av og til kommer seg litt for enkelt frem, får denne sesongen et markant dropp midtveis. Tempoet faller i det vi får et unødvendig detaljert fokus på maktkampen mellom Frank og Tusk (presidentens tidligere fortrolige, som Frank nå har spilt ut på sidelinjen). I tillegg er det en del av Franks valg som skurrer og som fremstår som lite logiske, og for lite troverdige.

Men alt i alt er dette fortreffelig god underholdning som tidvis sjokkerer, har sitt komiske anslag, evner å overraske, spekket med herlige replikker og et skuespillertospann som det gnistrer av, som gjør at nærmere 11 timer på tre dager flyr unna. Vi noterer oss for nok en seier for Netflix, og utdeler fem bunnsolide stjerner.

Lydkvaliteten/surroundmiksen fra Netflix-strømmingen er særdeles god, også billedkvaliteten er meget tilfredsstillende, dog ikke med like mye smell i fargene og kontraster som ved Blu-ray. PS! Tredje sesong av serien er allerede annonsert.