Anmeldelse: Homeland, sesong 8

Gjennom (snart) åtte sesonger har vi fulgt den bipolare (eks) CIA-agenten Carrie Mathison (Claire Danes) i hennes utrettelige kamp mot terrorister, innen- og utenlands.

På sitt beste har Homeland vært en av de mest intens og klaustrofobiske thriller-seriene man har kunnet strømme, på sitt verste har overdrivelsen og plottet blitt så søkt og virkelighetsfjernt at vi har gremtes; spesielt ille tatt i betraktning at serien forsøker å være dagsaktuell og realistisk.

https://www.youtube.com/watch?v=-eLT82JYsP4

 

Vi skal innrømme at vi «hoppet» av Homeland etter den skuffende sjettesesongen, men lot oss noe motvillig, lokke tilbake for finalen. Innen det binget vi igjennom sesong 7 på tre dager, en solid sesong om et politisk splittet USA, om enn ikke alltid like troverdig. Heri ligger også hovedproblemet til denne avslutningssesongen.

Enda en gang sendes Carrie ut i felten. Etter et langvarig fangenskap i Russland, med påfølgende store blackouts og tvil blant ledende CIA-agenter om hun nå er dobbeltagent, gir presidentens sikkerhetsrådgiver Saul Berenson (Mandy Patinkin) henne nok en gang ubetinget tillit. Fredsforhandlingene med Taliban må sikres, og Carrie utplasseres som spesialrådgiver i kampens hete, midt i Kabul.

Saul er hellig overbevist om at Taliban, ved dets leder Haissam Haqqani (Numan Acar), har gått lei av krig og nå er villig til å inngå fredsavtale med fienden.

Afghanistans ledere, derimot, er langt fra like sikre på Talibans nye fredselskende vår; samtidig stikker pakistansk etterretning, ved eksotiske Tasneem (Nimrat Kaur), kjepper i hjulene for den gryende fredsprosessen.

 

Utplassert i verdens kruttønne Afghanistan, gir det mye rom for heftige actionscener der det amerikanske militære og deres omfattende arsenal og teknologi, får spille en vesentlig hovedrolle. Dette er da også de beste scenene i den åttende sesongen; der serien svikter er på det etterretningsmessige plan. CIA fremstår her (irriterende nok), med unntak av Saul, som de reneste amatører, og Carrie løser alle problemer forbløffende enkelt.

Seriens sterkeste, og mest fascinerende karakter, er CIA-veteranen Saul Berenson, mens hans blinde tro på Carrie, som får seg et skudd for baugen gang etter gang, sesong etter sesong, begynner å slite på nervene til oss seere. I tillegg florerer det av karikerte personer denne runden.

USAs nye republikanske visepresident fremstilles som både naiv, hauk og en lettpåvirkelig fjott. Et altfor lettvint grep fra serieskaperne. Den afghanske generalen, G’ulom, er om mulig enda mer stereotyp og på grensen til parodisk.

Avslutningssesongen er slettes ikke elendig, men viser klare tretthetsbrudd og (nok en gang) irriterende sviktende realisme, det dagsaktuelle plottet til tross. Har du fulgt serien fra start vil vi så absolutt anbefale at du får med deg siste kapittel, men noen nye fans vil ikke den åttende sesongen kapre. 4 meget svake stjerner.

Anmeldelsen er basert på de 7 første (av 12) episoder. Finaleepisoden slippes den 26. april.