Anmeldelse: Gone Girl

I den amerikanske småbyen fremstår ekteparet Nick (Ben Affleck) og Amy (Rosamund Pike) som det perfekte drømmeparet. Begge vakre og unge, en stor villa i det riktige strøket og hun med en svært suksessrik forfatterkarriere, mans han driver sin egen brune pub. Vi blir introdusert for paret i det de forelsker seg, og overøser hverandre med gaver, kjærtegn, oppmerksomhet og mengder med sex. Men, som så ofte er tilfellet, er ikke livet bak fasaden like glansfullt.

 

Filmen er basert på bestselgeren til Gillian Flynn, som også ha skrevet filmmanuset. Gone Girl har av enkelte forskrudde feminister blitt beskyldt for å være kvinnefiendtlig, noe vi ikke kan forstå. Politisk ukorrekt er vel en mer treffende terminologi. Her får vi en smart og uventet thriller der livet til Nick kullkastes i det hans vakre (og svært populære) kone forsvinner – og det på selveste bryllupsdagen. Politiet finner spor etter kamp og blod og fatter raskt mistanke om at Nick står bak forsvinningen (drapet?); og i det det enorme mediesirkuset kaster seg over saken, med en klar fordømmelse av Nick, og politiet finner stadig nye spor som peker på han som gjerningsmann, ser det ut til at livet hans er over.

Mediesirkuset kaster sine ubønnhørlige klør over Nick, og etter hvert er det kun hans egen søster som tror på hans uskyld. Men hva i all verden skjedde egentlig med Amy? Hennes mystiske forsvinningen avsløres trinnvis utover i filmen, og holder spenningen ved like. Og alt er slettes ikke som det ser ut…

Regien er det vår ubestridte favorittregissør, David Fincher som står for. Med filmer som The Social Network, Zodiac, Benjamin Button, Fight Club og Seven på CV-en vet vi at han alltid leverer kvalitet – så også denne gangen. Foto, klipp, locations og dramaturgisk utvikling er upåklagelig, og aldri har vi sette den tidligere Bond-piken Rosamund Pike bedre. Ben Affleck, som de senere årene mer har markert seg som regissør enn skuespiller, gjør også en solid rolle som den forvirrede ektemannen; dog foretrekker vi ham som regissør.

 

 

Som skrevet er filmen og manuset intrikat og smart, dessverre litt for smart og søkt til at alle de «utrolige» vendingene holder på troverdigheten. Spesielt sliter vi med den meget lite troverdig rollen til Neil P. Harris, og filmens utilfredsstillende løsning på mysteriet.

Alt i alt en svært vellaget, smart og sexy thriller, som problematiserer (på en uhøytidelig måte) den hverdagslige ekteskapsromantikken og bikker over i satire – dessverre blir den litt for smart. 4 solide stjerner.

Forbilledlig krystallklar billedkvalitet og et knallsterkt lydspor (dts-MA 7.1) på BD-en. Bonusmaterialet består kun av et (godt) kommentarspor av Fincher.