Anmeldelse: Gemini Man

I det Herrenes år 1991 fikk vi «klassikeren» Double Impact der den «belgisk blå»-skuespilleren Jean-Claude Van Damme gestaltet begge hovedrollene. Taglinen var (ikonisk nok): «Double Van Damme».

Nå kommer taiwanske Ang Lee (regi) med en tilsvarende tvist, med Will Smith i dobbeltrollen som aldrende 51-årig agent, og som en yngre (23 år) utgave av seg selv. Det hele oppnådd ved hjelp av imponerende CGI-effekter, tilsvarende som ble brukt for å foryngre De Niro, Pesci og Pacino i The Irishman.

Henry Brogan (Will Smith) er verdens definitivt beste skarpskytter. Han jobber for den amerikanske etterretningen, men føler (etter 72 drap) at det er på tide å pensjonere seg. Motivasjonen er borte, tvilen kommer gnagende og han sliter med nattesøvnen og «spøkelser». Men, hvem var egentlig mannen han nylig, på spektakulært vis, skjøt på et hurtigtog i Belgia?

Når så en tidligere partner avslører at Brogans siste drap sannsynligvis ikke var den han trodde, begynner han å grave i saken, og får umiddelbart hele USAs hemmelige, militære tjenester på nakken. Her er det åpenbart noen som går utover de vanlige kanaler, og sin myndighet. Klappjakten, og jakten på sannheten, er i gang!

Ang Lee serverer oss en miks av Mission: Impossible og Jason Bourne krydret med lekkert koreograferte actionscener i det Brogan og hans partner Danny (Mary E. Winstead) farter rundt fra Belgia til frodige Georgia, pittoreske Cartagena og vakre Budapest. Budsjettet er stort og eksplosjonene større, men filmen mangler den emosjonelle dimensjonen og plages av mye platt og pinlig dialog.

Smith har tidligere bevist at han behersker rollen som troverdig actionhelt, helst med en småsleivet kommentar i munnviken. I Gemini Man leverer han sin sedvanlige solide kvalitet, ikke nyskapende og grensesprengende, men så har han da også blitt servert en ganske så endimensjonal og stereotyp karakter.

Karakterskuespilleren Clive Owen blir her avspist med en så stereotypisk skurkerolle at vi gremme på hans vegne, og hvorfor Mary E. Winstead egentlig er med i filmen, bortsett fra at Smith trengte en kvinnelig partner, er virkelig ikke godt å si. Benedict Wong (Marco Polo) er tildelt rollen som Ving Rhames har i Mission: Impossible, med en passe dose avvæpnende komikk fungerer han helt ok.

Av karakterene er den «kunstige» Brogan Junior det største problemet. Riktignok spiller Smith Junior en klonet versjon av sin far, men han er da ingen kunstig robot av den grunn, for det er slik karakteren fremstår. Endimensjonal, kald og med ett ansiktsuttrykk.

Ang Lee er kjent for sine store historier med mengder av menneskelig faktor (som i blant annet The Ice Storm, Brokeback Mountain, Historien om Pi), i Gemini Man har nok svulstige Jerry Bruckheimer (produsent) fått holde for mye i tømmene, samt fokus vært på den tekniske biten av filmen og lekre actionscener; ikke selve historien og det mellommenneskelige aspektet. Synd, for dette kunne vært en virkelig godbit av en film. 3 stjerner til en heller pregløs og uengasjerende dobbeldose Smith.

Den imponerende 4K-utgivelsen gir oss filmen i 60 fps, med en skarphet, detaljnivå og dybde vi knapt nok har sett maken til. Om man liker det smoooothe (litt kunstige) bildet 60 fps gir er for så vidt en smakssak, men Gemini Man er definitivt en teknisk ny referansefilm.