anmeldelse: Fifty Shades Freed

En av tidenes mest omtalte filmserier har fått sitt sluttkapittel, men Fifty Shades-trilogien er definitivt ikke mye omtalt på grunn av sine cineastiske kvaliteter, like fullt har pressen gitt dem mer spaltemeter enn en Pave-velsignelse av IS ville fått. Hvorfor? På grunn av alle de dampende SM-sex-scenene…

Akkurat hvor «dampende hete» de er skal vi la ligge, vårt fokus er den totale mangelen på et plott og en dramaturgisk utvikling. Om det er porno fordekt som spillefilm Fifty Shades Freed forsøker å formidle, så blir vi faktisk mer overlesset med overfladisk rikmannsporno enn heftige sex-scener.

De nygifte Herr og Fru Grey reiser Europa rundt, i glamorøse omgivelser, fra Paris til Monaco og Aspen. Men disse scenene gir oss intet annet enn postkortreklame for stedene. De er ufattelig overfladiske, kjedelige, driver ikke handlingen frem og er akkompagnert av «suggerende» popmusikk. Filmen fremstår nærmest som en rekke usammenhengende musikkvideoer, og like sjelløs og handlingstom er den da også.

Hele den påtatte handlingen forsøkes spunnet rundt Anastasias forhenværende sjef, som tok en #MeToo mot henne og endte opp med å få sparken – nå er han ute etter hevn, og kjekke Herr Grey sørger for sikkerheten. Nok en gang ender Anastasia opp som den svake og forsvarsløse som ikke klarer seg i den store verden uten Herr Grey, og hans formaninger/kommandoer; selv innetiden hennes er det han som bestemmer. Hvordan noen har forsøkt å klistre merkelappen «kvinnefrigjørende» på dette mølet er utenfor vår fatteevne. I tillegg til å være kjedelig byr filmen også på mange direkte dårlig koreograferte scener, ikke minst slåsskampene.

 

Og til slutt kommer endelig forløsning, der Herr «Steinansikt» Grey gråter for første gang – ikke engang det snev kunstig… Nei, takke meg til en vaskekte hardcore pornofilm, som ikke forsøker å late som om det er noe annet enn akkurat det den er. Stikkordene for Freed er glatt, polert, kunstig og uten evne til å engasjere seerne i karakterene. Fifty Shades-sagaen har heldigvis sagt takk for seg, og dens svanesang fortjener ikke mer enn 2 usle stjerner.

Billedkvaliteten på 4K-discen er bra, uten at den blåser oss av banen, med litt overkompensert fargemetning. Lydsporet (dts-X) leverer varene, men låter innimellom litt innstengt og hult. Bonusmaterialet består av en brukbar bakomfilm, utelatt scene, intervjuer og musikkvideo.