: Fair Game

I det kaotiske kjølvannet etter 9/11 sitter visepresident Dick Cheney (med Bush på gangen?) og planlegger hvordan de en gang for alle skal få tatt has på Saddam Hussein. Med en verdensopinion på sin side, og en høyts reell og overhengende terrorfrykt, sitter Bush-administrasjonen i 2002 og bevisst plukker ut hver minste etterretningsrapport som kan tyde på at Irak besitter masseødeleggelsesvåpen, mens alle bevis for det motsatte eklatant overses og neglisjeres. Tidligere ambassadør Joe Wilson (Sean Penn) sendes til Niger for å undersøke etterretning som tyder på Irakiske kjøp av uran. Hans rapport avkrefter et slikt salg – noe som ikke passer inn i planen til Cheney.

Wilsons kone, Valerie Plame (Naomi Watts) er CIA-agent med masseødeleggelsesvåpen som spesialfelt. Hun sendes verden rundt for å bekrefte Irak-hypotesen, men finner ikke det Det hvite hus er ute etter. Vi husker alle det ”imponerende” foredraget tidligere utenriksminister Colin Powell holdt i FN den 5. februar 2003, der han presenterte ugjendrivelige bevis for at regimet i Irak satt på enorme mengder masseødeleggelsesvåpen,  samt at Saddam kun var måneder unna å ha en atombombe klar. I det krigen den 20. mars 2003 igangsettes er det blant annet Powells foredrag samt CIAs funn i Niger som brukes for å rettferdiggjøre den overfor en opprørt verdensopinion. Da setter Wilson seg ned og skriver et leserinnlegg i The New York Times – om hva han ikke fant i Afrika! For å svekke troverdigheten til Wilson lekker stabssjefen til Cheney at Wilsons kone er CIA-agent, og sannsynligvis stod bak hans reise til Niger. Helvete bryter løs og Agent Plame blir fritt vilt.

Liman har laget er særdeles velkomponert dramathriller, med en perfekt casting. Her er agentlivet så langt unna James Bonds verden som det er mulig å komme, og Watts er utmerket som den ordinære forstadskonen, som også er tøff nok til å håndtere jordens avskum.  Penn overbeviser som alltid, men har fått en litt for stereotyp liberalerkarakter. Men det er ikke her filmens nerve ligger, den ligger på bakrommene i CIA og det hvite hus, og i det intrikate spillet som utfolder seg. Her mikses det elegant mellom virkelige opptak og filmens karakterer; like fullt har det ikke blitt en dokumentar, men en drivende spennende thriller om vår nyere historie.

Litt for mye tid brukes på det mellommenneskelige dramaet som utspiller seg mellom ekteparet etter at mediekjøret hat begynt å ta på, der det også faller noen pinlig korrekte dialoger; men dette skygger ikke over det virkelige dramaet som fant sted, at det amerikanske folk, og verden for øvrig bevisst ble ført bak lyset – og dette får Liman frem på en forbilledlig måte. Fem sterke stjerner!

Billedkvaliteten er ikke blant det beste vi har sett, med noe blasse farger, men lydsporet  imponerer. Utrolig nok er det ikke lagt med noe bonusmateriell overhodet – og det for en film som er basert på en virkelig hendelse!