Anmeldelse: Extraction

Netflix’ nye actionthriller er basert på tegneserien Cuidad (av Joe Russo, som også har skrevet filmmanuset); og det synes – på godt og vondt.

Den ensomme ulv
Tyler Rake (Chris «Thor» Hemsworth) er en psykisk skadeskutt elitesoldat som nå leier ut sin «tjenester» til høystbydende. Han jobber innenfor en løst sammensatt organisasjon som tar på seg høyprofilerte jobber med fete sjekker i den andre enden.

 

Tyler får dagene til å gå ved å drukne sine sorger (en familietragedie fra fortiden) med øl og sprit i solvarme Australia. Innimellom sysler han med tanken om han i det hele tatt skal gidde å stige opp av havet, eller bare la seg drukne hen i den våte grav. Så tikker det inn et nytt oppdrag, av episke proporsjoner.

Spørsmålet er om Rake makter å riste av seg selvmedlidenheten, parkere whiskeyen og fokusere på det «umulige» oppdraget – samtidig som han, helst, ikke går rundt med et dødsønske.

Karikerte narkobaroner
Som vi skrev er Extraction basert på en tegneserie, og med det grunnpremisset følger (som oftest) karikerte personer, overdreven handling og tendenser til eklatant «gladvold». Elementer vi får i rikelig monn i det Rake setter ut på sitt drapsraid i slummen av Bangladesh.

Den fengslede storkjeltringen Mahajan opplever alle foreldres mareritt i det sønnen, Ovi (en aldeles glimrende Rudhraksh Jaiswal), blir kidnappet fra Mumbai. Ikke at han akkurat står for tur for utmerkelsen «Årets Beste Pappa!», eller at han bryr seg en døyt om sønnen; det han derimot bryr seg om er eventuelt tapt ansikt og omdømme. Sønnen må hentes tilbake, koste hva det koste vil.

Rake og hans team kobles inn, får i oppdrag å hente ham ut fra klørne til «Dhakas store sønn», narkobaronen Asif (Priyanshu Painyuli) – med alle midler.

Mahajan er ond som dagen er lang, og bor i sitt luksushjem omgitt av nikkedukker. En av «dukkene», Saju (Randeep Hooda), får ansvaret for operasjonen, med trussel om egen families liv og helse om han ikke lykkes.

I Bangladesh hersker Asif som en reinkarnasjon av Fagin fra Dickens-klassikeren Oliver Twist og styrer sitt narkokartell med en gjeng småunger som kjeltringpakk; i tillegg har han det lokale politiet og militære på lønningslisten. Ved mistanke om underslag kaster en av bavianene hans like godt en 10-åring fra taket – rett i døden. Hjemme sitter han i sine gullforgylte stoler og kandelabre i reneste Trump-stil.

Karikert så de holder, men gangsterhaiene er da heller intet annet enn tomme pappfigurer og nødvendig staffasje for at Helten skal få vise frem seg selv og sine kampferdigheter – og på det planet leverer Extraction så det holder!

Tegneserievold
Rake er som en hypereffektiv enmannshær i det han setter inn sitt støt for å befri Ovi. Og du verden hvor underholdende det er.

Regien er det stuntmannen (!) Sam Hargrave som står for, han har 80 filmer som stuntmann på CV-en, men debuterer som langfilmregissør med Extraction.

Vi serveres eklatant overdrevne skyescener, og nærkampscener kraftig inspirert av Bourne-serien. Volden er grafisk og kommer tett som hagl, men ikke like overdrevet som i Sin City, 300 og dets like. Overdrevet, men lekkert koreografert i en vakker dødsdans der målet alltid helliger midlet.

Bilscenene er heftige, autentiske og intense i det man raser gjennom de kaotiske, trange gatene i Dhaka, fylt av mennesker, støv, skarpe fager og tuk tuk-er.

Som selveste John McClane får Tyler Rake en «røff dag på jobben», men han er da heller ikke usårlig eller uovervinnelig (Saju, derimot…).

Hemsworth er perfekt castet som den mutte, gryntende drapsmaskinen, som også elegant overbeviser med en sleivete kommentar eller en tåre rennende ned langs kinnet. Med andre ord, så langt unna en endimensjonal John Rambo som vi ble servert i den håpløse Rambo V som det er mulig å komme.

Emosjonell
Filmen hever seg fra gjennomsnittlige, tanketomme, actionfilmer, blant annet ved at den er nydelig filmet og klippet; i tillegg gir den oss glimtvis komplekse hovedpersoner, interessante biroller og utmerket skuespill.

I en rørende scene, midtveis, utleverer våre to helter seg til hverandre. Rake innrømmer hvilken taper han egentlig er, mens Ovi forteller om en tapt barndom med en fraværende/uinteressert far. Klisjé? Jo visst; men med så dyktige skuespillere kommer de seg unna med det.

På tampen glemte vi nesten å nevne at David Harbour (Stranger Things) gjør en lille, særdeles fornøyelig, gjesterolle. Han alene er verdt to timer foran storskjermen, akkompagnert av popcorn, Snickers og en kold øl.

Er det så et cinematisk mesterverk vi serveres? Slettes ikke, men så definitivt en høydare innenfor popcornunderholdningssegmentet. 5 svake stjerner.