Anmeldelse: Extraction 2

Det har gått litt over tre år siden vi først stiftet bekjentskap med enmannshæren Taylor Rake (Chris Hemsworth). Extraction ble en av Netflix’ største filmsuksesser – nå er den uunngåelige oppfølgeren her.

Filmfranchisen er basert på tegneserien Cuidad (manus av Joe Russo, som også har skrevet filmmanuset), og nok en gang synes det, på godt og vondt.

Hemsworth en nok mest kjent for sine utallige Marvel-filmer om den norrøne guden Thor, i Extraction spiller han en psykisk skadeskutt elitesoldat. En ensom ulv som nå leier ut sine ekstreme kampferdigheter til høystbydende.

 

Ensom, skadeskutt, ulv

I forrige film fikk Rake, og hans løst sammensatte crew, i oppdrag å hente ut sønnen til en høyprofilert kriminell, fra klørne til en av Asias største narkobaroner. Det gikk som det måtte gå, med vanvittige skytescener, blodsprutende nærkamper og endeløse skudd inn i forvridde menneskekropper. Og, selvsagt, reddet Rake dagen; men tapte selv nesten livet…

Etter en heftig rekonvalesensperiode hensettes Rake til det vakre alpelandskapet i Østerrike, for sin pensjonisttilværelse. Men det går ikke lang tid før fortiden innhenter leiesoldaten. Søsteren, Ketevan (Tinatin Dalakishvili), til hans ekskone Mia (Olga Kurylenko) tilbringer dagene i et, mildt sagt, lugubert georgiansk fengsel. Fanget inne av sin voldelige mafiamann.

Når hans yndige ekskone ber om hjelp, er ikke Rake vanskelig å bringe inn i voldsmanesjen igjen.

Like selvsagt som at Rake-redder-dagen, går selve uthentingen fra fengselet lukt til Helvete. Ektemannen dør en voldsom død, og hans ende mer hardcore mafiabror, Zurab (Tornike Gogrichiani) lover blodhevn.

Actionfest med en bismak

Den tidligere stuntmannen Sam Hargrave (med over 80 filmer på CV-en) regidebuterte med Extraction. Og det skal sies, mannen behersker sin actionfetisjisme til fingerspissene.

I enda større grad enn originalfilmen flommer Extraction 2 over av eklatant overdrevne skyescener, og nærkampscener kraftig inspirert av Bourne-serien, Rambo og Die Hard.

Flukten fra det bedritne fengselet er av den spiske sorten, der vi får en (tilsynelatende) uklippet scene over 20 minutter, hvor Rake og Ketevan må kjempe seg igjennom den ene utfordringen mer blodig og hardtslående enn den forrige. Deretter haster det av gårde på et løpsk tog og skuddsikre Volkswagen (gjennomgående produktplassering).

Men i motsetning til for eksempel den litt mer subtile, og langt med troverdige Mayor of Kingstown er volden i Extraction langt mer tengeserieaktig, lite troverdig og ofte overdrevet ut i det absurde (á la 300). Noe som for så vidt fungerte relativt godt i Dhakas trange smug, og de støvfylte gatene i Mumbai. Men når voldssirkuset så forflytter seg til den hypermoderne skyskraperen (nevnte vi ikke Die Hard?) i vestlige Wien er det noe som skurrer kraftig.

Handlingen går fra leken gladvold til latterlig ekstremvold – uten snev av troverdighet eller eleganse. Når den outrerte gjengen fra Kaukasus nærmest fritt får herje i Wiens midte, skytende fra helikopter og bazookaer mot skyskraperens lobby, har man faktisk tøyd strikken for langt. Her faller vi som seere av lasset.

Karikerte

At skurkene er håpløst karikerte kan vi leve med, men i oppfølgeren har faktisk Russo og Hargrave tatt den helt ut.

Begge de georgiske mafiabrødrene er som arketyper av en russisk skurkeparodi, og forsøket på å gi dem en tragisk barndoms-bakgrunn av kjøtt og blod faller på stengrunn.

Da hjelper det heller ikke på at oppfølgeren fullstendig mangler emosjonell dybde. Originalfilmen hadde faktisk en karakter (den kidnappede guttungen) vi engasjert oss i, og brydde oss om; samt Rake som, etter tapet av sønnen, vi følte med. I andrefilmen håper vi nesten at skurkene skal skyte ofrene så raskt som mulig.

Hemsworth (og Idris Elba) er filmens sterkeste kort, og den selvmedlidende, usårlige enmannshæren er fortsatt fascinerende å se in action. Manusforfatterne forsøker å gi mer liv og substans til mutte og innesluttede Rake, ved å knytte hans havarerte ekteskap til sønnens sykdom og død, men det hele blir for lite, spedt og for sent.

En større «dødssynd» er det at actionscenene etter hvert blir overraskende repeterende og smått utmattende. Det er faktisk grenser for hvor mange ganger vi makter å more oss over at Rake kjører en kniv inn i knehasen til en tilfeldig kanonføde-leiesoldat.

Nei, Extraction 2 fungerer helt ok som popcornspisende tidtrøyte en sløy fredagskveld, når du allerede har sett igjennom hele Netflix-katalogen. Du vil bli revet med av enkelte av actionscenene og intense biljakter, og (muligens) småhumre til den tidvis smått malplasserte humoren – men så snart rulleteksten er over vil du ha glemt filmen fortere enn ditt første tannlegebesøk.

Extraction klarte det smått enestående kunststykket å kombinere hjernedød action med en god historien og interessante karakterer. Extraction 2 er kun hjernedød, dandert med et tynt glasurlag av gladvold. 3 uforløste stjerner.

Extraction 2 får global Netflix-premiere den 16. juni; og ja, det kommer nok en oppfølger (-e) i dette universet.