Anmeldelse: Exit, sesong 1

Basert på intervjuer med fire unge, fremadstormende finansakrobater har Øystein Karlsen skrevet og regissert en slags norsk/nordisk mikset versjon av Billions og The Wolf of Wall Street, i en serie som både er underholdende, morsom og direkte ubehagelig.

Greed is Good!
Gordon Gekko (Michael Douglas) ble med Wall Street (1987) selve ikonet på den hensynsløse jappetiden, med sitt mantra «Greed is Good!» ble han et forbilde for de selvsentrerte, kyniske finansspekulantene – stikk i strid med hva som var Oliver Stones hensikt med filmen.

32 år senere har visst ikke verden gått særlig fremover.

I Exit møter vi «guttegjengen» som er stinn av penger, har opplevd alt før de fylte 30, kjeder livet av seg i sin blaserte tilværelse og tror de eier verden. Gekko er uten tvil en mann de forguder.

Se trailer her

Adam (Simon J. Berger) elsker kokain, lekre horer, dyre klokker og Porsche. Hans trofekone Hermine (Agnes Kittelsen) lever livet på hans premisser og forsøker fortvilet på fjerde året å bli gravid – eneste aberet er at Adam steriliserte seg for fem år siden…

Henrik (Tobias Santelmann) er gjengens gladgutt, med en masete kone og fire mulattbarn; barn, som han selv sier, der han deltar med ca. 5 % av oppdragelsen – det meste er overlatt til familiens aupairer. Henrik «jobber» lange kvelder, det vil si at han arrangerer ekstravagante fester med gledespiker, sprit og kokain i gjengens felles leilighet på eksklusive Tjuvholmen.

Jeppe (Jon Øigarden) er guttegjengens Gordon Gekko. Han fester (nesten) like hardt som de andre, men har adskillig mer styr på livet, og fremstår som gjengens lederhann. Innimellom må han «blåse ut» ved å praktisere sine kickboksingkunstner på uskyldige, eller fornedre noen mens hans flasher sin enorme rikdom, men i det minste viser han tegn til anger i etterkant.

William (Pål Sverre Hagen) har slått seg opp stort på eiendom og kan ikke fordra hverken sin manisk depressive kone eller masete snørrunger. Livet er en endeløs sosialdemokratisk grå hverdag, der eneste lyspunktet er nye horer og kokainfester med kameratgjengen. Han sliter derimot med en del dårlige investeringer.

Felles for dem alle er at de er blitt så usannsynlig rike at de tror de er guder i sin egen lille verden, der lover, normer, regler og etikk er noe som ikke lenger vedkommer dem. De vil ikke fornedre seg til å bry som om hvor man kan/ikke kan parkere, forventer å få bord på de beste restauranter til enhver tid, aupairene er deres slaver og kvinner deres bruks-/pulegjenstand. Penger er Gud og de er yppersteprestene.

Dagens virkelighet?
Serien, og manuskriptet, er i all hovedsak basert på virkelige personer, som ifølge en artikkel i DN kom i gang ved at en mellommann av kameratgjengen tok kontakt med produksjonsselskapet og sa de hadde en glimrende idé til en TV-serie, samt at han hadde klienter som ville fortelle om sine dobbeltliv.

Om William, Jeppe, Henrik og Adam er helt gjennomsnittlig personer fra dagens finansverden i Norge, tviler vi vel på, da hadde nok ikke Oslo børs, storbankene og Stans pensjonsfond utland vært like suksessrike; men, at det finnes karakterer med slike trekk tviler vi ikke ett sekund på.

Det er for så vidt ikke sjokkerende i seg selv, det som er sjokkerende med bakgrunnen/tilblivelsen til Exit er at de fire har ønsket at dette absurde, forkastelige livet skulle komme frem – og at de er stolte av det! Det sier vel alt om deres verdenssyn og hvordan de ser på seg selv og sin dekadente oppførsel/livsstil.

Det sagt så får Karlsen oss (mer eller mindre ufrivillig), som Martin Scorsese gjorde i The Wolf of Wall Street, til å heie på de fornedrende taperne, og ofte er det hele særdeles morsomt – på en litt vond måte. Briljant!

Blankpolert fasade
Hovedankepunktet med serien er at vi stort sett kun får innblikk i den polerte fasaden til drittsekkene, den glorifiserte tilværelsen de selv ønsker at skal komme frem – og det inkluderer all festingen og horebekjentskapene, noe de er stolte av.

Den eneste vi etter hvert kommer under huden på er William, og her får Pål Sverre Hagen anledning til å skinne i en monsterprestasjon av en skuespillerbragd.

Adam blir alt for stereotypisk demonisert, og fremstilt som en endimensjonal psykopat á la Patrick Bateman i American Psycho. Vi forstår at han er overfladisk, opptatt av sin rikmannsfasade og gir faen i hva enn andre måtte mene om hans oppførsel og forkastelige livsstil, samtidig som han ser på kvinner som en ren bruksgjenstand, som er på Jorden for å tilfredsstille hans behov – så lenge han finner det formålstjenlig. Men i Exit blir han i overkant for ond og kalkulerende, noe som rett nok skaper god dramaturgi, men ikke står til troende.

Her serverer alle fire imponerende rolleprestasjoner, og det må ha vært en sann fryd å få spille slike drittsekker. Øigarden er like kald og rolig om han nyder et glass årgangsrødvin eller slår ned vilt fremmede som har «fornærmet» ham. Minst like imponerende er dog Agnes Kittelsen som den manipulerte og underkuede trofekonen. Fascinerende hvordan hun klarer å få frem alle nyansene i den komplekse personen som desperat leter etter en exit.

Maktens tinde
Det hevdes at makt korrumperer, og total makt korrumperer totalt. At det stemmer er de arrogante, kyniske finansakrobatene i Exit et stjerneeksempel på – selv om de nok ikke ser slik på det selv.

Øystein Karlsen har tidligere (Dag) bevist at han behersker serieformatet til fingerspissene, og ikke minst klarer å speile interessante trekk ved vår egen samtid på en både underholdene og ettertenksom måte. I tillegg er han en kløpper til å skrive replikker med spiss og snert, som oppleves troverdige, men like fullt akkurat passe dramatisert.

Foto og klipp er i verdensklasse og i sedvanlig stil krydrer Karlsen serien med herlig musikk for å fremheve/understreke poenger.

Det hele blir dessverre etter hvert litt for repetitivt, med vel mange kokainsniffinger og horefester – vi har skjønt poenget etter det førtiende sniffet. Her kunne det muligens vært kuttet ned til syv episoder i et litt trådt midtparti.

Alt i alt, 5 svake stjerner til en særdeles underholdende og velspilt serie, en serie som skriker etter en oppfølger i det vi forlater dem i et uforløst antiklimaks.

Hele sesong 1 kan strømmes fra nrk.no nå.