Anmeldelse: Eventyret om Askepott

Det europeiske folkeeventyret om Askepott/Cinderella, som forteller historien om en person som urettmessig blir utnyttet, strekker seg i skriftlig form helt tilbake til 1634. Som den europeiske folkeeventyr-entusiasten han var, var Walter Elias Disney raskt ute med å sikre seg filmrettighetene til eventyret. Faktisk var suksessen til animasjonsfilmen Cinderella (1950) helt avgjørende i å redde selskapet fra skifteretten – og visstnok en av Walts personlige favoritter.

I den senere tid har Disney begynt å gi nytt liv til sine største animasjonsklassikere, som Alice in Wonderland (2010) og fjorårets Maleficent. Med Eventyret om Askepott, der den store Shakespeare-regissøren Kenneth Branagh sitter ved roret, får vi servert et overflødighetshorn av pomp, prakt, farger og paljetter – som yter det originale eventyret full rettferdighet; men som også gir det mer dybde og substans.

Branagh, og manusforfatter Chris Weitz, er svært tro mot originaleventyret og animasjonsklassikeren fra 1950, men tar små, men virkningsfulle, grep som utdyper og forsterker historien. De gir oss også den tragiske forhistorien til hvordan Askepott (Lily James fra Downton Abbey) havnet som hushjelp for sin stemor og hennes to onde stesøstre, i tillegg får selv den onde stemoren (en glimrende kynisk Cate Blanchett) muligheten til å «forklare» sin ondskap. Samtidig som filmen går mer i dybden er den også spekket med forløsende humor, og morsomme bi-karakterer; ikke minst bidrar en fyrrig, frekk og sarkastisk Den gode feen (Helena Bonham Carter) til et av filmens høydepunkter, sammen med noen små mus og outrerte firfisler.

Tilsynelatende virker det som om kostymeavdelingen har fått et ubegrenset budsjett, for sjelden har vi sett mer spektakulære kjoler og utrolige kulisser. Cinderella må være en våt drøm for alle verdens kjolefetisjister, der ekstasen når klimaks i det yndige Askepott danser med prinsen (Richard Madden fra Game of Thrones) i slottets store ballsal, og den ekstravagante eventyrkjolen blir en aktør i seg selv. Overdrevet og pompøst ja visst, med du verden så «korrekt» eventyrlig.

Lily James er perfekt som den yndige, litt naive og alltid livsglade Askepott, sjelden har vi sett en person med et mer smittende smil og utstrålende sjarm; yndig og bestemt men dessverre alt for ettergivende, og ute etter å gjøre alle til lags, en kontrast som James får frem på en subtil måte. Filmens ess i ermet er dog Cate Blanchett som den ekstremt manipulerende og totalt skruppelløse stemoren. Med sitt nærvær og finesse stjeler hun enhver scene hun er i. Richard Madden som prinsen har fått en litt stakkarslig «statist»-rolle, der hans hovedoppgave er å være Askepotts «prince charming»; lite å spille på, men klarer seg greit. Hans far, Kongen, gestaltes av en av filmhistoriens største karakterskuespillere, og det er synd at vi ikke får se mer av Derek Jakobi. I tillegg kan vi glede oss over skandinavisk tilstedeværelse med Stellans Skarsgård i rollen som playmakeren Storhertugen. De karikerte stesøstrene blir lite annet en komisk staffasje.

Vi så elementer av Branaghs hang til ekstravaganse i Thor (2011), men den gang havarerte filmen i et elendig plott og uinteressante karakterer. I Cinderella har Branagh tatt ekstravagansen til nye høyder, samtidig som han holder en stram regi i en film med svært få dødpunkter, og har åpenbart lekt seg igjennom den fascinerende historien. Og, i forhold til animasjonsfilmen, byr denne utgaven på mer mat også til oss godt voksne, uten at barna faller av lasset. Når han kan boltre seg i et klassisk eventyr, har fått en blankosjekk til kostymer og imponerende spesialeffekter (som tjener en funksjon) og kulisser, samt danderer det hele med innovativt og friskt foto (Haris Zambarloukos) blir helheten en stor filmatisk underholdningsbombe – for store og små.

Jo visst er filmen «gammeldags» og fremelsker et foreldet kjønnsrollemønster om at kvinner finner sin lykke og suksess i livet gjennom en vellykket mann – men, det er jo akkurat slik det, herlig gammeldags, eventyret faktisk er. Egentlig ganske så befriende at man ikke absolutt må tilpasse alle historier til vår «moderne» tid, og faktisk var originalhistorien ganske så radikal i sin tid i det en prins velger å gifte seg av kjærlighet, og det med en fra langt under hans stand.

Man kan like plottet eller ei, men man kan faktisk ikke mislike filmen fordi den tar eventyrets premisser på alvor! Er nok ikke en film som vil falle i god jord hos SV-ere, Kvinnegruppa Ottar og andre rødstrømpe-feminister. Håpløst ungpikeromantisk? Mulig det, men hvem har sagt at det på det store hvite lerretet ikke er lov til å drømme seg bort? Drømmende magi på høyt nivå premieres med fem solide eventyrstjerner! Vi har allerede begynt å glede oss til neste år og nyinnspillingen av Jungelboken.

PS! Se den for all del i originalversjonen!