Anmeldelse: Enola Holmes

Det er mye man ikke har fått med seg her i verden, som for eksempel at mesterdetektiv Sherlock Holmes hadde en søster – og det var kanskje like greit?

Netflix, basert på Nancy Springers roman, har spunnet videre på det fascinerende universet til Arthur Conan Doyle. Satt til slutten av 1800-tallet med teknologiske fremskritt i et (fortsatt) mannsdominert samfunn, treffer vi på guttejenta Enola (Millie Bobby Brown fra Stranger Things).

 

Enola er lillesøsteren til den langt mer kjente Sherlock Holmes (Henry Cavill), detektiven fra Baker Street. Hun bor sammen med sin mor (Helene Bonham Carter) i et lettere forfallent herskapshus, hvor mor har lært henne alt hun kan, gjort henne belest, selvstendig, modig og selvsikker. Når moren forsvinner i løse luften like etter hennes 16-års dag kommer brødrene hjem – hvorpå det legges planer for innskrivning på en «dannet» kostskole for Enola, for å få henne mer «kvinnelig» og gifteklar.

Selvsagt flykter den selvstendige Enola, satt på å finne sin mor. På flukten kommer hun over en annen rømling, den adelige jyplingen Tewkesbury (Louis Partridge). Og plottet spinner av gårde i hurtigtogsfart.

Filmens sterkeste kort er uten tvil sjarmerende og dyktige Millie bobby Brown. Hun har glimt i øyet, alltid en frekk replikk på lur og en upåklagelig komisk timing. Dessverre må Brown slite med et manus som er overdrevet karikert, tidvis irriterende barnslig og en rotete dramaturgi.

Den sterke hangen til hurtigklipping (inspirert av de nye Sherlock Holmes-filmene med Robert Downey Jr.) blir etter hvert kun irriterende, og bremser historien snarere en driver den fremover. Hennes eldre bror, Mycroft, er så latterlig karikert at kun de minste vil lee på smilebåndene av ham, mens Henry Cavill igjen beviser hvilken begrenset skuespiller han er.

Et større problem er det at Enola Holmes ofte faller mellom to stoler, der den ikke helt vet hvilken genre den skal lande i. Er det en film for unge tenåringer eller skal den nå et bredere familiepublikum?

Handlingen blir noget rotete og nærmest repeterende, og spilletiden er for lang til å holde spenningen ved like; innimellom tok vi oss faktisk i å kjede oss. Men så var det frøken Brown da, hun alene gjør filmen verdt å se, og ungen Holmes har så absolutt potensialet til å utvikle seg til en spennende detektivserie for et litt yngre publikum. 3 stjerner.