Anmeldelse: Død snø

Og uhyggen sprer seg allerede fra de første bildene med nattlig jakt gjennom skogen akkompagnert av Edvard Griegs Dovregubbens hall. Deretter et litt rolig parti hvor vi introduseres for ungdomsgjengen på bil mot fjellet der de har planlagt en hyggelig påsketur. Den egentlige skrekk begynner ikke før en svært usympatisk Bjørn Sundquist banker på hyttedøren og forteller om tyske soldater som i krigens sluttfase trakk seg opp på fjellet med alt gullet de hadde stjålet fra bygdas beboere. Men fra da av spares det ikke på noe heller. Litt utedo-sex først riktignok, men så full pakke gru etter amerikansk syttitallsmønster.

Toppen er selvfølgelig den åpne kamp mellom våre venner og nazizombiene i snøen et sted på tregrensen, forferdeligere og forferdeligere til tarmene tvinnes rundt trestammene. En etter en lider våre venner en brutal død, mens zombiene selvfølgelig bare står opp igjen. Døde kan de ikke være lenge. Det er ikke meningen vi skal ta dette alvorlig, og det gjør vi da heller ikke. Dette er ren underholdningsgru som riktignok ville vært totalforbudt av norsk filmsensur for et par tiår siden, men hvor nå alt heldigvis passerer for de voksne. Noe mer inneholder produktet ikke, og vi blir veldig skremte av og til. Samtidig er voldsomhetene og blodbadene ganske morsomme innimellom.

Tommy Wirkola er blitt en mye bedre regissør siden sist vi så ham, sikkert også fordi han har fått mer ressurser. Særlig actionscenene fungerer utmerket, det er på dialogsiden filmen først og fremst svikter, og vi skulle nok også ønsket han hadde lagt noe mer arbeid ned på manuskriptet før han satte i gang for alvor. Ja, det hadde vært bra om han neste gang hadde noe på hjertet han ville meddele også, ikke bare kaste uhemmete mengder av blod fra spann i hodet på oss. Fire stjerner. Ekstramaterialet er rikelig og vil nok glede målgruppa grenseløst. Vi gir fire stjerner.