anmeldelse: Cold Pursuit

Cold Pursuit er nok, dessverre, mest kjent for kontroversen i etterkant av Liam Neesons famøse intervju om hans forhold til hevn; etter dette floppet filmen på kino i USA – synd, for den er en festaften for connaisseurer av beksvart humor.

Filmen er en direkte remake av Molands egen (norske) film Kraftidioten (2014), og det er en svært lik film med samme plott, Coen-aktige karakterer, sorte humor og iskalde miljø, men vi har altså forflyttet oss fra den norske fjellheimen til Rocky Mountains i USA – uten at den ha mistet sitt skandinaviske særpreg.

I en liten fjellby utenfor Salt lake City hedres brøytebilsjåføren Nels Coxman (Neeson) med utmerkelsen «Byens æresborger», men alt er ikke rosenrødt i den lille familie. Sønnen forsøker å svindle den lokale narkomafiaen, og må følgelig bøte med livet – noe som sender Far i huset ut på en utrettelig, og særdeles blodig, hevntokt.

Det blåser på fjellet og været er kaldt, så også med de hardbarkede innbyggerne. Neeson er iskald og fullstendig blottet for empati og følelser i det han kverker den ene narkohaien og -håndlanger etter den andre. Tidvis bestialsk, men også så outrert og humoristisk fortalt at vi villig lar oss underholde av «den ensomme rytter».

Fotograf Philip Øgaard gir oss nydelige bilder av det vakre, brutale landskapet, mens skuespillerne jevnt over gir oss solide rolletolkninger (Laura Dern derimot, er skammelig lite tilstede) av denne outrerte gjengen med misfits og tapere. Mot slutten blir manuset litt for smart for sitt eget beste, men den morbide humoren holder til 4 solide stjerner.

Billedkvaliteten er delvis godkjent, med gjennomgående for mye støy og grums i mørke scener. Et solid surroundspor (Dolby Atmos). Bonusmessig får vi noen utelatte scener, intervjuer samt en ok bakomfilm.