anmeldelse: Coco

Disney/Pixar gjør det igjen, hever grensen for hva som er mulig å formidle via en animasjonsfilm – Coco skaper animasjonshistorie!

I samme åndedrag som USAs president skjeller ut mexicanere generelt som kjeltringer, doplangere og voldtektsforbrytere, kommer Disney/Pixar med en vakker og spektakulær hyllest til landets kultur, dets folk og musikk.

FAMILIEKONFLIKT
I en liten mexicansk landsby møter vi guttungen Miguel (Anthony Gonzalez). Miguel kommer fra en stolt familie som har bygget opp en familiebedrift i skobransjen over generasjoner. Eneste malurten i begeret er at all form for musikk er totalforbudt i familien. Hvorfor? Fordi Miguels tippoldemor ble forlatt av sin mann som søkte en musikerkarriere. Et nag og sår som aldri har grodd. Problemet er at det eneste Miguel ønsker å drive med er å spille sin gitar…

Hans inntørkede rosin av en oldemor, Coco, er den eneste som (så vidt) husker sin musikalske far, men hun er i ferd med å bli totalt dement. I det den årlige De dødes dag nærmer seg, ønsker Miguel å opptre på torget i landsbyen, men familien forbyr ham bare det å snakke med landsbymusikerne, langt ifra å selv så mye som ta i en gitar. Lite vet de at han på loftet har et lite «tempel» til ære for Mexicos avdøde smørsanger, Ernesto de la Cruz (Benjamin Bratt). Når hemmeligheten oppdages, og hans bestemor knuser gitaren hans, stikker Miguel av, og slenger ut at han ikke lenger ønsker å være en del av familien.

 

VOKSEN TEMATIKK
Som ofte er tilfellet med Disney/Pixars filmer, så er de myntet på et langt bredere publikum enn altetende tiåringer. Jovisst vil den skape begeistring og smil hos de minste, men her er det også et vell av referanser og dialog som vil gå over hodet på dem.

Manusforfatterne (Lee Unkrich, Jason Katz) skal ha all mulig ære for å makte å skrive noe som appellerer både til de minste og oss litt tilårskomne. Tematikken er tidvis morbid, uten at den blir skremmende. Alle de mangefasetterte skjelettene i Dødsriket er gitt klare menneskelige trekk og er tekkelig kledd, slik at man etter hvert glemmer at vi ser på en film full av skjeletter/døde mennesker.

Miguel stilles også overfor voksne, moralske valg, der det mest lettvinte er å love noe, for deretter å bryte løftet. Noe han raskt får erfare at medfører dramatiske konsekvenser. Hans vei hjem fra Dødsriket byr på mange strabaser, fargerike eventyr, musikalske avbrekk og med et moralsk bakteppe av verdien av familie og det å gjøre det rette. Miguel ankommer som et barn, men reiser tilbake som en ung voksen.

DYPT EMOSJONELL
I bunn og grunn handler Coco om familieverdier, det å ta vare på hverandre, ikke glemme, og å hedre familien. I tillegg kommer også den evige konflikten mellom den voksne og den oppvoksende generasjon om hva man skal bruke livet sitt til. Der familien til Miguel vil ha ham inn i den trauste familiebedriften (for det har man gjort i generasjoner), mens han vil ut på landeveien og spille sin livsbejaende musikk.

Gjennomgangstråden for Coco er at den er fylt med varme, ispedd en akkurat passe dose befriende humor.

Filmskaperne formidler alle disse følelsene på en forbilledlig måte, uten snev av moralisme og pekefingermentalitet; med et mulig unntak av avsky for overfladisk forfengelighet.

Måten Miguels hjelpende hånd, Héctor (Gael García Bernal), er skrevet inn i filmen på, der han kommer fra intet som en litt irriterende bikarakter, til å vokse som person og en stadig viktigere karakter, er rett og slett subtil filmkunst. Miguel tar ham først for å være en annenrangs lurendreier som kun tenker på seg selv og er villig til å gjøre og si alt for å komme over broen til de levende, men sakte men sikkert stiger, nesten umerkelig, Hector i kurs både hos Miguel og blant seerne.

 

FARGEEKSPLOSJON I DETALJ
Den gode historien er en av Cocos kvaliteter, men like imponert blir vi over den fantasifulle og teknisk briljante overskuddsanimasjonen!

Scenene i Dødsriket er en Sareptas krukke av en fargeeksplosjon, der detaljrikdommen tar pusten fra deg. Fra gamle skjelett-tanter til fabeldyr og gullaktig løv er animasjonen av en annen verden – og flere ligaer over andre animasjonsselskaper som DreamWorks og Sony. Å se Coco på en liten skjerm er nærmest en forbrytelse.

Selv menneskene er nå begynt å bli skremmende ekte, det er nærmest sånn at vi tar oss i å glemme at Miguel «kun» er an animert person, og ikke av kjøtt og blod.

Summa summarum, Coco føyer seg inn i (den lange) rekken av animasjonsklassikere fra Disney/Pixar. En film du vil le til, gråte av og føle deg varm om hjertet i det rulleteksten kommer. Allerede en klassiker, og definitivt en av tidenes vakreste filmer. 6 stjerner.

TEKNISK SUPERB
De spektakulære fargene og filmens unike detaljrikdom kommer fortreffelig frem på Blu-ray-utgivelsen (Coco gis dessverre ikke ut på 4K i Norden). Krystallskarpt bilde, en utrolig dybde, naturlig tekstur og farger som spraker. I Coco er sort sort, uten antydning av grått. Så optimal en billedkvalitet det er mulig å skvise ut av BD-formatet. Lydsporet (dts-MA 7.1) gir oss et tilnærmet perfekt mikset surroundspor, med mengder av dybde og særdeles tydelig tale, der det komplekse lydbildet aldri gror sammen.

Det omfattende bonusmaterialet gir oss blant annet et innsiktsfullt og fascinerende kommentarspor, utelatte scener, trailers, samt hele 12 minidokumentarer om alt fra musikken til castingen og bakgrunnsstoff fra Mexico.