Anmeldelse: Castle Rock, sesong 2

Sesong 1 av Castle Rock hensatte oss til Stephen Kings hjemmebane, Maine, i den forbannede småbyen Castle Rock, omgitt av det legendariske fengselet Shawshank og med så mange referanser til Kings univers at det fremstod som en våt drøm for hans hardcore-fans.

I andresesongen har serieskaperne tatt et grep vi, dessverre, alt for sjelden ser i serier: De har byttet ut hele persongalleriet. Og godt er det, for rett nok var førstesesongen både spennende, fascinerende og underholdende, men den gikk på tomgang siste tredjedelen, der den nærmest repeterende trådte vannet.

Vi befinner oss i den samme byen, med alle morbide drapsgåter og skjeletter i skapet (og under bakken), men hovedpersonen denne runden er en omreisende sykepleier, Annie Wilkes (!) (Lizzy (Masters of Sex) Caplan), som er i overkant glad i antidepressiva, og hennes datter Joy (Elsie Fisher).

https://youtu.be/jl-F39zgh9I

 

Annie er på flukt. På flukt fra sin egen fortid, myndighetene og demoner i sitt indre. Hun er manisk overbeskyttende over sin datter, og knasker antidepressiva som drops – som hun for øvrig stjeler fra de sykehusene hun kort tid jobber på. Når hun så møter uventet forståelse fra sin sjef, legen Nadia (Yusra Warsama), bestemmer hun seg for å slå seg ned en stund – og så bryter helvete løs…

I småbyen nyder krigsveteranen Pop (Tim Robbins!) stor respekt. Etter å ha tjenestegjort i Somalia initierte han mottak av somaliske flyktninger til Castle Rock, og tok endog inn Nadia og Abdi som sine stebarn. I voksen alder krangler Abdi med stebroren Ace (Paul «House of Cards» Sparks) om hvem som skal leie ut lokaler til de somaliske kjøpmennene. Abid er i ferd med å sette opp et nytt gigantbygg for dem, en bygning som reises rett over lugubre hemmeligheter, der nærmeste nabo er «The Marsten House».

Serien er en herlig miks av psykologisk thriller og bloddryppende grøss – helt i Stephen Kings ånd, har et fascinerende, creepy småbyhelvete persongalleri, der alle drasser rundt på sine mørke hemmeligheter og et ensemble som overpresterer. Vi vil spesielt trekke frem vidunderlige Lizzy Caplan som her gjør en enestående prestasjon som paranoid, pille-knaskende nervevrak. Øynene hennes er som tinntallerkener der de lyser frykt og engstelse, måten hun går på formidler hennes forstokkede psyke og hun svitsjer fra «normal» til ravende gal på et blunk. Emmy-prestasjon!

At selveste «Mr. Shawshank» bringes tilbake til byen med fengselet han rømte fra i 1994, er et herlig grep fra serieskaperne, og Tim Robbins leverer, som alltid, varene. Castle Rock er fullstappet med referanser til Kings verk, men er ikke en direkte oppfølger av hans mange thrillerbøker, de fleste vil nok nikke gjenkjennende til karakteren Annie Wilkes (hint: Hun er glad i å knuse ankler med slegge…), samt det sagnomsuste skrekkens hus, Marsten; men ta det med ro, du får full glede av Castle Rock uten å kjenne til Kings bøker. Er du glad i overraskende og intelligent grøss, med et fascinerende persongalleri og en passe overnaturlig tvist, er serien midt i blinken. 5 skrekkinngytende stjerner.

Billedkvaliteten fra HBO skuffer dessverre nok en gang, gjengrodde, mørke scene, artefakter og dårlig skarphet er gjennomgående. Surroundsporet er så der. Anmeldelsen er basert på de 3 første (av 10) episodene.