: Bruce Springsteen: London Calling – Live in Hyde Park

Etter 37 år i rampelyset er det ingenting som tyder på at Bruce Springsteen har tenkt til å roe seg ned med det første.

London Calling – Live in Hyde Park er Springsteens første live-videoutgivelse siden Live in Dublin fra 2007, et opptak fra da han turnerte med sitt bluegrass-album We Shall Overcome – The Seeger Sessions. Med E Street Band må vi lenger tilbake, til Live in Barcelona fra 2003. Om vi ikke teller med MTV Plugged og VH1 Storytellers er London Calling Springsteens fjerde offisielle konsertvideoutgivelse.

Det er tre ting som kjennetegner en Springsteen-konsert: 1. Energi, 2. Publikumskontakt, 3. Et sjukt langt show. Det er ikke sjeldent at bandet holder på i tre timer. Deres opptreden på festivalen Hard Rock Calling i Hyde Park, London 28. juni 2009 var nettopp tre timer langt, og det er denne som er foreviget på Blu-ray i form av London Calling.

Det startes hardt, med den passende London Calling fra The Clash. Det er et sjukt energiøs, og selv om jeg foretrekker Joe Strummers stemme på denne låta, yter Bruce og bandet den full rettferdighet. Det er råkka, det er seriøst, og det er sjukt fengende!

Etter første låt går det slag i slag med gamle og nye klassikere.

I løpet av en den tre timer lange konserten er høydepunktene mange og nedturene få. Kult er det at bandet spiller en god del låter fra Born in the USA (dog ikke tittelsangen), og selv om jeg synes fiolinen til Soozie Tyrell ikke passer spesielt godt på Dancing in the Dark, er dette også totalt sett et velkommet tilskudd.

Andre høydepunkter inkluderer Youngstown, Bobby Jean, No Surrender, The Promised Land, Radio Nowhere, Born to Run, Outlaw Pete og American Land (eneste sang fra We Shall Overcome). Bonussporet The River fra Glastonbury 2009 er også et meget hyggelig tillegg.

Konserten er typisk for Springsteen og E Street Band. Bruce og bandet virker oppriktig begeistret for å stå på scenen, det er godt humør gjennom hele showet. Og et skikkelig energikick, som aldri slutter. Svettehullene under ermene til Bruce har i løpet av noen få låter klart å forandre seg til en klissvåt skjorte. Mannen har en karisma som kunne selges for dyre penger på boks, og samspillet mellom bandmedlemmene er eksepsjonelt bra.

Bildekvaliteten er i særklasse! Dessverre er jeg ikke like begeistret for det flate og overmettede lydbildet. Det låter ok, men 5.1 PCM-lydsporet rommer mer dynamikk en teknikerne har valgt å benytte seg av. Av de to sangene som eneste ekstramateriale er det bare The River fra Glastonbury vi roper hurra for.
Kort gjennomgang, låt for låt:

1. London Calling
Åpner med London Calling. Helt sjef! Må være fett for London-publikummet! Clash var blant mine desidert største favoritter. Står ikke noe tilbake for engasjementet til Joe Strummer. Litt mumling foran mikrofonen når Little Steven og Bruce skal dele på samme mikrofon og synge samtidig som de konser om å spille gitar. Men dette er noe gjengangerpublikummet er vant til.

2. Badlands
Åpningssporet fra Darkness on the Edge of Town (1978). Kul låt, spesielt minneverdig for publikums del blir det når alle skal synge o-o-o-o-oh! på slutten. Husker selv da jeg var og så bandet i Philadelphia i 2007. Fett. Springsteen er fokusert og digger å stå på scenen, som om han hadde spilt for første gang på mange år. Sannheten er at han opptrer flere hundre ganger i året, og klarer fortsatt å ha det engasjementet. Kult!
“Is there anybody alive! London! Is there anybody alive!”
Dermed synger publikum med igjen! Fungerer meget bra live, og jeg sitter og føler nesten jeg er på konserten selv.

3. Night
Fra Born to Run. For min del ikke den sterkeste låta, selv om den har noe av det samme drivet som Badlands. Bare en litt svakere låt. Men også denne en klassiker for Springsteen-fansen.

4. She’s the One
Også fra Born to Run. Da er denne en større opptur. Kul låt, fengende synth- og pianospill som fanger oppmerksomheten.

5. Outlaw Pete
Første låt fra den da nye plata, Working on a Dream. Bruce har skikkelig engasjement, svettehullene under skjorta er store som middels store vanndammer, og låta bygger seg opp gradvis til å bli meget fengende. Som mange andre Bruce-låter er melodien enkel, noe man har hørt før. Men likevel låter låta ny og frisk. Han mestrer å gjøre meget god bruk av de grunnleggende akkordene som vi lærte på ungdomsskolen.

6. Out in the Street
Nok en gammel låt, denne gangen fra The River. Min favorittplate da jeg var 14 år gammel, etter min klasseforstander hadde introdusert meg for Wreck on the Highway, som måtte være den fineste låta jeg noensinne hadde hørt… Likevel gir ikke denne låta meg sånn veldig mye. Veldig mye av det samme som de gamle, pick-me-up-låtene. Men her går han for første gang ut til publikum og hilser på dem midt i låta. Litt håndhilsing og tagging, sånn som det skal gjøres! Og selvfølgelig, når Clarence Clemmons trakterer 80-talls-saksofonen sin (ja, jeg veit at albumet er fra 1980 og at bandet brukte sax på 70-tallet også), er det til stor begeistring hos publikum.

7. Working on a Dream
Tittelsporet til den nyeste skiva, skrevet om og for Barack Obama. Publikum er helt med. Låta pumper og fenger, og det er tydelig at dette vekker politiske hjerter som heiet på Obama framfor McCain i presidentvalget.

8. Seeds
Aldri gitt ut på plate, annet enn Live 1975-’85. Men var gitt ut som B-side på en singel i 1987. Låta ga meg ingenting, en låt hvor Springsteen får spille en dødslang gitarsolo på slutten. Dette er bluesrock av ganske kjedelig type.

9. Johnny 99
Fra Nebraska (1982). God, gammel bluesrock, etter standard skjema. Pubrock av høy kvalitet. Og her får også Soozie tyrell vist seg fram med fiolinsolo. Dette er en låt hvor alle får hver sin solo, og man synes det er fett.

10. Youngstown
Fra The Ghost of Tom Joad (1995). Tøff låt! Litt sånn western-rock fra en spøkelsesby. Bruce er jævlig god på tekster, og det er denne låta et godt bevis på. Litt sånn kriging, mennesker er vonde mot hverandre, og lurer til slutt på ”hva faen er det vi driver med?”

11. Good Lovin’
Av Young Rascals. Publikumsfrierilåt! Springsteen flyr ned til publikum og samler inn plakater skrevet til ham. Han er en mester på publikumsfrieri. Bandet er samspilte, og bærer preg av å ha spilt sammen en halv mannsalder. Kult!

12. Bobby Jean
Fra Born in the USA (1984). Megalåt!! Uten tvil en av de mest fengende låtene til Bruce. Det er så enkelt, men så genialt!

13. Trapped
Av Jimmy Cliff. Bra låt. God musikalsk dynamikk mellom rolig vers og eksplosivt refreng.

14. No Surrender
Fra Born in the USA. Brian Fallon fra The Gaslight Anthem kommer på som gjesteartist. Sjefslåt fra en sjefsplate. Brian gjør en god figur, selv om jeg personlig ikke har noe forhold til Anthem. Om jeg har lyst til å høre noe Bruce-aktig, velger jeg faktisk å høre på Bruce. Uansett, låta er så fengende, at man glemmer teksten full av fortvilelse men også håpet om at det fortsatt finnes noe å klamre seg til.

15. Waitin’ on a Sunny Day
Fra The Rising (2002). Veldig fengende låt som fungerer utrolig bra live. Tror bandet har spilt den alle de tre gangene jeg har hørt dem. Hadde aldri noe forhold til denne låta før jeg hørte den live selv, da jeg ikke hørte på Bruce mellom Human Touch og Seeger Sessions.

16. The Promised Land
Fra Darkness on the Edge of Town (1978). Starter med en kul slidegitar fra Little Steven. Deretter kliner gutta til, med Bruce på munnspillet. Låta er nesten like kult fremført som fra live-albumet Live 1975-’85 fra 1986. Dette er en knallbra låt.

17. Racing in the Street.
Også fra Darkness. En veldig fin ballade. Handler om at man kan velge mellom å gå ut med et smell eller fade ut på den kjedelige metoden. Men den er litt lang.

18. Radio Nowhere
Første Magic-låta i konserten. Sykt fet låt, som er en moderne klassiker. En låt som beviser at det kan være fett å ha nøyaktig samme melodi i refrenget som i verset. Energiøs!

19. Lonesome Day
Fra The Rising. Kul nok låt, men jeg har ikke noe forhold til den. Bra driv i den.

20. The Rising
Fra The Rising. Denne husker jeg fra Philly! Fet start på en låt, og den fortsetter ikke så verst, heller. Bruce sang den foran Lincoln Memorial i forbindelse med innsettelsen av Obama.

21. Born to Run
Signaturlåt fra Born to Run (1975). Legendarisk klassiker, som fremføres like bra nå som for 35 år siden. Og når Bruce spiller denne, er det en indikasjon på at konserten nærmer seg slutten. I dette tilfellet er det en stund igjen.

22. Rosalita (Come Out Tonight)
Fra The Wild, the Innocent and the E Street Shuffle (1973). Kul nok låt, utvilsomt Springsteen. Men jeg har ikke noe særlig forhold til denne låta; men et sikkerstikk for blodfansen!

23. Hard Times (Come Again No More)
Tradisjonell sang fra 1854, favoritter på begge sider i borgerkrigen. Bruce Springsteen er nok den eneste hvite som kan komme unna med å spille denne sangen. Handler om håp i harde tider. Her får Soozie fiolin-rampelys.

24. Jungleland
Avslutningssporet på Born to Run. Kul. Mektig låt – rockeopera! Kul gitarsolo fra Little Steven.

25. American Land
Eneste sang fra We Shall Overcome. Og den kuleste låta hittil i konserten! Bluegrass passer Springsteen imponerende godt. Stemmen holder fremdeles, 2:27 t. uti konserten! Fett som faen.

26. Glory Days
Fra Born in the USA. Kjempebra!

27. Dancing in the Dark
Siste låt i settet; fra Born in the USA. Springsteens største ’80-tallshit, best kjent for å ha med Cortney Cox i musikkvideoen før hun var kjent. Kjempebra låt. Er fremdeles ikke sikker på om jeg synes denne er noe å ha med fiolin på. Passer ikke veldig bra på denne låta føler jeg i hvert fall. Blir overstadig trivelig, ser for meg gamle folk vifte svansen på danskebåten.

Credits: Raise Your Hand, av Steven Cropper. En jam som låter mistenkelig glatt og velprodusert.

Bonusspor

The River
Glastonbury 2009. Sjefslåt fra The River (1981). Spilt inn i HD, så god bildekvalitet også her. Kjempebra låt, fremført av en supersliten Bruce – som fortsatt holder på stemmen. Dette er også en av få låter jeg synes det er greit med munnspill på.

Wreckin’ Ball
Giants Stadium 2009. Låta ble gitt ut eksklusivt for iTunes Music Store, til ære i forbindelse med rivningen av Giants Stadium. Ikke like god lyd på denne som på hovedinnholdet eller på The River. Grei nok låt, men etter å ha sett tre timer med konsert, har jeg fått min dose Springsteen.