: Blue Jasmine

De to adopterte søstrene Ginger (Sally Hawkins) og Jasmine/Jeanette (Cate Blanchett) lever svært forskjellige liv. Ginger jobber i en dagligvarebutikk og bor i en liten leilighet midt i San Francisco, er alenemor og skilt fra den håpløse Augie (Andrew Dice Clay) og blir konstant sjekket opp av «menn-uten-fremtid», deriblant tøffingen Chili.

På den andre kanten av USA, New York, bor Jeanette (som har «forfinet» navnet sitt til Jasmine) sammen med den meget suksessrike forretningsmannen Hal (Alec Baldwin). Husmoren lever et bekymringsløs luksusliv i millionvillaen, og snur det døve øret til når det verserer rykter om at ikke alt Hal driver med er helt innenfor lovens grenser. Men når Jasmine oppdager utroskap anmelder hun Hal til økokrim, og livet hennes blir aldri som før…

Ribbet for alle ære, venner, familie, hus og formue, flykter hun til søsteren. Hvor enn nedverdigende det er, så må hun bite tennene sammen og forsetter sitt spill der hun glatter over og forsøker å fremstille alt som ok. Er det en genre Allen mestrer til fingertuppene, så er det sorte komedier, og Blue Jasmine er muligens hans sorteste noensinne. Her levnes det ikke mye håp til den dypt ulykkelige, og særdeles overfladiske, Jasmine. Ofte blir Allens persongalleri så karikert og outrert at man ikke kan identifisere seg med dem, så ikke med Cate Blanchett. Riktignok er hun nok i en egen dimensjon enn de fleste av oss, men fallet og fornedrelsen kan vi relateres oss til – og for Jasmine er det eneste som betyr noe å holde den skjøre og, utad, elegante fasaden oppe.

Det er vart, sårt og vondt å se Jasmine gå i oppløsningen foran oss, i det hun prøver å døyve smertene med en orgie av piller og sprit, og Blanchett er skremmende god i rollen (som løselig er basert på den amerikanske klassikeren En sporvogn til begjær). Samtidig presterer Allen å strø på med akkurat passe dose avløsende komikk til at det ikke føles påklistret og kunstig, langt i fra hans vante outrerte komikk, mer som et litt trist skråblikk på det virkelige livet. Et lite mesterverk!

I kjent Allen stil unngår han surroundmiks av lydsporet, like fullt er det et godt, om enn ikke innholdsrikt, stereolydspor (dts-HD) han gir oss, samt meget god billedkvalitet. Bonusmaterialet består kun av litt fra premieren og noen korte intervjuer.