anmeldelse: Blade Runner 2049

Få filmer har oppnådd større kultstatus, og blitt heftigere diskutert, likt og mislikt, enn Ridley Scotts sci-fi klassiker Blade Runner fra 1982. Stort sett fikk filmen hard medfart av kritikerne ved premieren, men etter 7 (!) versjoner, der den beste er Blade Runner – Final Cut (2007), er de fleste i dag enige om at den er en ubestridelig klassiker.

Blade Runner er løselig basert på romanen «Do Android Dream of Electric Sheep» (1968) av Philip K. Dick, der hovedtemaet er om kunstig intelligens kan ha følelser og selvstendige tanker – og dermed, egenverdi.

 

JAKTEN PÅ DE KUNSTIGE
Oppfølgeren plukker opp tråden 30 år etter originalfilmen, der det nå er K (Ryan Gosling) som er LA politiets fremste «Blade Runner». Jobben består i å jakte på, og eliminerer, replikanter/kunstig intelligente som ikke lar seg kontrollere.

Fritiden tilbringer han i sin lille bikube av en begredelig leilighet sammen med sin kunstige hologram-venninne (Ana de Armas). Han plages av stadige flashback fra fortiden/barndommen, men slår seg til ro med at minnene er implantert.

Det store spørsmål er: Kan de ekstremt avanserte og menneskelignende replikantene ha følelser og egne tanker, eller kan de kun tenke og agere etter det de er forhåndsprogrammert til?

Menneskene, ledet an av den herlig kyniske politisjef Joshi (Robin Wright) er overbevist om at replikantene må holdes i sjakk, og at de som kan utvikle seg uten menneskelig innblanding må tas av dage. Hun er den «perfekte» byråkrat som ser verden i sort/hvitt, og er overbevist om at gruppen med uregjerlige replikanter må tas av dage for å opprettholde orden og balansen på planeten. Når K oppdager tegn på at replikantene kan reprodusere seg bryter helvete løs.

DYSTOPISK
LA og hoveddelen av Jorden er en eneste stor «kloakk» etter den store katastrofen, og de velstående har for lengst flyktet ut til nye kolonier i verdensrommet. Tilbake sitter de ubemidlede og kriminelle, samt en politistyrke som jakter de på gjenværende egenrådige/feilproduserte replikantene.

Dystert, mørkt, vått og glorete preger den dystopiske fremtidsbyen, der kynismen råder og folk er fremmedgjorte og overlatt til seg selv.

På det mer filosofiske plan kommer Wallace (Jared Leto) inn på banen. Som mannen bak de geniale replikantene har han ikke tenkt å gi seg før han har konstruert kunstig intelligens som langt overgår menneskene – og som kan reprodusere seg selv. En usedvanlig uhyggelig og fascinerende person, som Leto portretterer med glans.

 

PERFEKSJONERT VISUELL FEST
Franskkanadieren Denis Villeneuve har tidligere vist mestertakter, med en usedvanlig visuell lekker stil. Sist i den mektige, og dypt filosofiske, Arrival – med Blade Runner 2049 overgår han seg selv!

Hver scene er som en fascinerende, ekstremt gjennomtenkt, kunstinstallasjon, der intet er overlatt til tilfeldighetene. Vi suges inne i handlingen i den dystopiske fremtiden, der det suggerende musikksporet spiller en fremtredende rolle.

I det vi trer inn i et avfolket Las Vegas er det som å stå i Helvetes forgård, den perfekte analogien, i det syndens og fråtsingens by ligger øde og delvis knust til støv. Alt som er igjen er rester av de prangende kulissene – som bautaer over menneskehetens dekadente livsførsel.

Fremtids-LA er grå, skitten, våt og mørk by, samtidig opplyst med en mengde gigantiske og glorete lysreklamer. En postapokalyptisk by som alle ønsker seg bort ifra. Områdene utenfor byen er ubeboelig – det er her K søker svar.

FORDS STORE COMEBACK
Harrison Ford gjorde en glimrende Blade Runner i originalfilmen. Han fremstilte ham overbevisende, uten store fakter, og fikk frem kompleksiteten i karakteren. Når han så 25 år senere gjentar rollen var fallhøyden stor, ikke minst fordi det er lenge siden vi har latt oss imponere over Fords innsats på det hvite lerret – muligens fordi han rett og slett ikke har blitt tilbudt saftige nok roller?

Vi kan ikke huske å ha sett ham så engasjert, overbevisende og ekte det siste tiåret. Han er nedtonet uten å bli påtatt, og følelsesmessig tilstedeværende.

 

Ryan Gosling er, som vanlig, eksepsjonelt god, og får frem hele det komplekse følelsesregisteret i karakteren som slites mellom tro, tvil, hvem (og hva!) han er, og hvem han til slutt skal adlyde. Lydhør til det nærmeste selvutslettende overfor myndighetene og systemet, inntil han finner ut at alt ikke er slik han har fått det presentert.

Gosling har et ansikt og mimikk som gjør at han mestrer heftige actionscener like godt som ømme scener der han drømmer om et bedre liv med den store kjærligheten – hologrammet Joi. At han ble oversette under årets Oscar-nominasjoner er en skam!

DE STORE SPØRSMÅLENE
Filmen er nærmere 3 timer lang, men fullstendig uten dødpunkter og overflødige scener. Selv om det er en del actionscener er det ro og ettertanke som preger den tidvis lavmælte filmen. Blade Runner 2049 viker ikke unna å stille de store, eksistensielle, spørsmålene som hvem er vi, hvor kommer vi fra og hva definerer et menneske? Hele tiden gnager en ubehagelig følelse i bakgrunnen, i det hemmeligheter avsløres lag for lag i beste thrillerstil.

En visuelt blendende film, der Villeneuve har perfeksjonert historien samt fått det beste ut av skuespillerne. En film som evner å overraske, underholde og samtidig er til ettertanke. Foto og musikk spiller en vel så riktig rolle, og helheten er uslåelig som årets beste film! 6 tindrende stjerner til denne umiddelbare klassikeren.

 

TEKNISK REFERANSE
Teknisk viser utgivelsen hva som virkelig bor i 4K-formatet. Foto står Roger Deakins (som også er Oscar-nominert) for, han har også oversett etterproduksjonen, og det vises – billedkvaliteten er rett og slett prikkfri! En fantastisk, og ekte, fargepalett, et bilde lytefritt for støy og artefakter samt krystallklar skarphet og en utrolig dybde. Enhver fure og rynke i skuespillernes ansikt kommer frem, og når støvet legger seg over et øde Las Vegas kan vi skimte hvert enkelt støvkorn. Surroundsporet er i Dolby Atmos, som gir en rik, detaljert og usedvanlig flott mikset lydopplevelse, der alt fra den dypeste bass til dialog kommer presist frem.

Bonusmaterialet består blant annet av seks minidokumentarer, en grundig dokumentar om det fascinerende setdesignet, og regissøren gir oss et innblikk i prosessen med utvelgelsen av skuespillerne.