anmeldelse: Black Panther

Vi stiftet første gangs bekjentskap med den mektige T’Challa/Black Panther (Chadwick Boseman) i Marvel-filmen Captain America: Civil War. En kort opptreden der han tok vare på sin døende far etter et attentat i New York. Nå står han alene i rampelyset.

HVER SUPERHELT SIN FILM
Disney/Marvel har vært utrolig suksessrike med sine Marvel-filmer, og har fra starten av hatt en meget gjennomtenkt og langsiktig plan med hvordan de ruller ut sine kappekledde helter.

Superhelt etter superhelt gjør en gjesteopptreden i en annen superhelts film, eller en større birolle, for deretter å få sin egen plass fremst på scenen. Deretter kan de jo også inkluderes i alle-superheltene-slår-seg-sammen-filmer, slik som The Avengers. Handlingen i «gjesteopptredenen» danner så grunnlaget for den selvstendige historien som kommer noen år senere.

 

BLACK LIVES MATTER!
Det er umulig å se Black Panther uten å trekke paralleller til afroamerikanernes historie og dagens til dels betente situasjon i USA. Det er en klart politisk film som omtaler kolonistene, og hvordan svarte er blitt undertrykt av det hvite herrefolket gjennom århundrer. Heri ligger kjernen til filmens skurk, Killmongers (Michael B. Jordan) raseri: Han vil rette opp gammel urett, og sørge for at de sorte nå tar over makten – noe han ikke klarer uten Wakandas vidunderstoff, «lurium».

Om det er knelende fotballspillere eller sinte, politi-hatende, protestanter med «Black lives matter!» på sine plakater, så er det ingen tvil om at afroamerikanernes skjebne har vært inspirasjon for bakhistorien til Black Panther. Det sagt, så er det ikke en påtrengende politisk film, det politisk underliggende budskapet glir sømløst inn i handlingen og danner et bakteppe for karakterene.

Dessverre er Killmonger arketypen på sort, ung, sint mann. En alt for stereotyp karakter, som fremstår lite troverdig; ikke minst hans beveggrunn for de outrerte handlinger er syltynt begrunnet. Usedvanlig endimensjonal.

 

VISUELT FESTFYRVERKERI!
Visuelt er Black Panther, uten tvil, den nydeligste Marvel-filmen så langt, rett og slett en fest for øyet. Den har også en tematikk og handling som, heldigvis, skiller seg klart fra resten av filmene i Marvel-franchisen, og den sorte panteren er absolutt en karakter som fortjener sin egen, høyst særegne, film.

Det tilsynelatende lutfattige landet er fullstappet av hemmelig høyteknologi, som alt drives av superstoffet «lurium». Alle kulørene i fargepaletten er tatt i bruk i denne vakre verden, der moderne teknologi går hånd-i-hånd med tradisjonell afrikansk kultur. Noe helt annet å se gedigne slåsskamper på de afrikanske sletter og fjellknauser enn at man knuser, nok en, skyskraper i en amerikansk storby.

Det er unektelig gøy å se tradisjonell afrikanske våpen i kamp mot moderne automatvåpen. Og biljakt gjennom de trange gatene i Korea med spydkastende, krigsmalte stammekrigere er særdeles vellaget, og original, underholdning. Og Panterens dialog med sine forfedre på de afrikanske slettene, i rene The Lion King stil, er fornøyelig og til ettertanke.

Merkelig nok faller en del av spesialeffektene igjennom, og deler av filmen har et klart preg av lite overbevisende dataspillgrafikk.

HALTENDE HISTORIE
Filmens svakeste punkt er dessverre plottet. Overkarikerte skurker, hvorav Klaue (Andy Serkis) havner blant de fremste av dem, som skal stjele et superstoff til en usannsynlig høy verdi er hverken veldig originalt eller spennende.

Stripper vi bort alt det afrikanske krydderet, de visuelle godbitene, og de blendende kostymene, så sitter vi igjen med en relativt kjedelig og uengasjerende historie.

Martin Freemans rolle, som amerikansk agent utenfor sitt juridiske område, tilfører ikke filmen noen ting, han blir mer som en bisart plassert bikarakter utenfor komfortsonen. Av rolleprestasjonene gjør Chadwick Boseman er godkjent figur uten å utmerke seg nevneverdig, litt for stiv og selvhøytidelig for vår smak. Da er det adskillig mer futt i hans mer komplekse søster, Shuri, som elegant og sjarmerende spilles av Letitia Wright.

 

Definitivt en underholdende film, som i tillegg er en visuell festaften, med en bedre og mer original historie kunne Black Panther blitt en klassiker. 4 stjerner.

Filmen utgis også på 4K, men dessverre får vi ikke tilgang til det ypperste hjemmeunderholdningsformatet fra distributøren, Walt Disney. Men det er slettes ingen B-vare Blu-ray-utgivelsen byr på. Sylskarpt bilde, naturlig fargemetning og et fremragende sortnivå preger billedkvaliteten. Lydsporet (dts-MA 7.1) er tunet merkelig lavt, og faller igjennom når de heftige actionscenene kommer ut som en kinaputt.

Bonusmaterialet byr på et innsiktsfullt kommentarspor, en mengde minidokumentarer, bloopers samt en rundebordsdiskusjon.