: Billions, sesong 2

Enhver TV-series største utfordring er hvordan fornye seg fra sesong til sesong. Det finnes utallige eksempler (flere tilfeller enn det motsatte) på serier som bare går rundt i den samme grøten, og nærmeste repeterer plottet fra forrige sesong.

Skal man ha nok, interessant, stoff til å fylle 10 timer bør handlingen tilføres noe nytt, karakterene utvikle seg, nye personer komme til og/eller plottet ta en annen vending.

https://www.youtube.com/watch?v=tmZcNrHYzts

Etter 3 episoder med sesong 2 av Billions, virker det som om de ikke har evnet å komme opp med noe nytt.

Tom & jerry
Sesong 1 kulminerte med at hedgefondsforvalteren Bobby Axelrod (Damian Lewis), bokstavelig talt, rev Manhattan-kontoret sitt i fillebiter på jakt er avlyttingsutstyr. Gjennom hele sesongen hadde han konstant statsadvokaten i New York, Chuck Rhoades (Paul Giamatti) i hælene, på jakt etter å avsløre hans lyssky forretninger og korrupsjon/innsidehandel.

Konflikten dem imellom ble ekstra pikant ved at Rhoades’ kone, Wendy Rhoades (Maggie Siff) var en av Axelrods meste betrodde medarbeidere. Hennes jobb, som psykiater, var å få forvalterne til å lette på presset og prestere best mulig. Her lå det, selvsagt, en åpenbar interessekonflikt, ved at hun satt på sensitiv informasjon som hennes mann gjerne ville ha kloa i – og, som han til slutt skaffet seg.

Som de reneste Tom & Jerry var Axelrod og Rhoades kontinuerlig i tottene på hverandre, og man ante en personlig interesse i å ødelegge livet til motparten, hele tiden mens de begge slåss om gunsten til Kvinnen: Wendy.

Paranoia
Axelrod har i det sesong 2 begynner nærmest blitt paranoid angående potensiell overvåkning, og innført omfattende sikkerhetstiltak på kontoret, samt ansatt en ny assistent (Shaunette R. Wilson) som fotfølger ham som sannhetsvitne.

Til tross for at saken ble henlagt uten tiltale i forrige sesong er hans anstrengte forhold til statsadvokaten nesten parodisk i denne sesongen. Axelrod er manisk, nærmest infantilt, fokusert på å forsure livet til Rhoades. Imens kjemper Rhoades for karrieren og å unngå fengsel. Riksadvokaten har fått snusen i at hans kone mottok en utbetaling på $ 5 millioner samme dag som Rhoades valgte å frafalle tiltalen mot Axelrod. For å fjerne oppmerksomheten fra ham selv, beordrer nå Rhoades etterforskning av en annen forvalter, Lawrence Boyd (Eric Bogosian).

Drømmekvinnen
Skjære man bort all staffasjen og ser igjennom støyen, så handler i bunn og grunn cockfighten mellom Axelrod og Rhoades om å vinne gunsten til Wendy Rhoades. For Chuck er hun hans bedre halvdel, og seksuelle dominatrix, mens hun for Bobby er den ene personen som, utover penger, gjør livet interessant og utfordrende – og hun ser rett igjennom ham. Det er her den virkelige spenningen i serien ligger.

Axelrods nye konkurrent, hedgefondsforvalteren Todd Krakow (Danny Strong) makter, selvsagt, også å få Wendy Rhoades med på laget, noe som setter sinnet i kok hos Bobby. Strong fremstår som en meget karikert, stereotyp og lite troverdig figur, som ikke har annen oppgave enn å skape, søkt, friksjon i Axelrods hverdag.

Av nye karakterer er definitivt den meste spennende Axelrods nye trainee, Taylor (Asia Kate Dillon, Orange is the New Black). En androgyn nerd og tallknuser som tilfører serien, sterkt tiltrengt, nytt og friskt blod.

Rollebytte
I og med at Rhoades’ nå er separert blir den morsomme seksuelle spenningen og leken dem imellom fraværende, la oss håpe de finner samme igjen senere i sesongen, for slik serien nå fremstår er den en litt slapp kopi av førstesesongen – uten dens vitalitet og brodd.

Axelrod ligger fortsatt i, en sterkt personlig, konflikt med Rhoades. Rhoades har funnet en ny forvalter han, kun ut i fra personlige interesser, kan plage, mens Axelrod retter sitt hat mot mannen som nå har «stjålet» Wendys gunst. I tillegg er sesong 2 hakket mer usannsynlig enn førstesesongen. Vi lar oss ikke overbevise om at New Yorks statsadvokat ville handlet slik han gjør.

Det sagt, så har serien sin egen spesielle sjarme, og fascinerende karakterer. Med små kulinariske matøyeblikk fra New Yorks street food til underfundige samtaler om hva som er drivkraften i livet og får en til å stå opp om morgenen. I tillegg levere de tre hovedrolleinnehaverne sterke prestasjoner. Dog, så langt strekker vi oss ikke til mer enn 3 stjerner, men har ennå ikke gitt opp håpet på fornyet gnist mellom Axelrod og Rhoades.

Billedkvaliteten fra HBO-strømmingen er gjennomgående meget god, men plages tidvis av enkelte artefakter. Lydsporet er det lite å utsette på, men det mangler litt smell i dypbassen. Anmeldelsen er basert på de tre første (av 12) episodene.