anmeldelse: Big Little Lies, sesong 1

HBO har til gangs trommet sammen et lite stjernegalleri av Hollywood-eliten til den nye superserien Big Little Lies. I front for de tre solide kvinnerollene står Reese Witherspoon (Madeline), Nicole Kidman (Celeste) og Shailene Woodley (Jane).

LIVET PÅ DEN GRØNNE GREN
Til småbyen (i amerikansk målestokk) Monterey, knappe to timer sør for San Francisco, ankommer alenemoren Jane med sitt eneste barn, sønnen Ziggy. Ziggy skal begynne i førsteklasse midt i det heftigste rikmannsstrøket i Silicon Valley. Her bor de poshe foreldrene i gigantiske villaer med utsikt mot det majestetiske Stillehavet, mens aftenene døyves med en flaske god vin.

Tilsynelatende en småbyidyll som kun forstyrres av uskyldig småkrangling på FAU-møter og sjalusi ekser imellom. Men Jane bærer på en mørk hemmelighet fra fortiden, og i første episode blir vi raskt introdusert for en drapssak med ukjent gjerningsmann-/kvinne – og ukjent offer!

Alt er åpenbart ikke rosenrødt i vakre Monterey der hendelser blant oss normale dødelige har en klar tendens til å blåses ut av proporsjoner. Ikke minst eskalerer de minste konflikter til store høyder så snart hyperaktive, stikke-nesa-si-i-alt-og-alle, Madeline legger sine klamme hender på dem.

STERKE KVINNER
Det er forholdene, og samholdet til, Madeline, Celest og Jane plottet sentrer rundt. Madeline gestaltes særdeles overbevisende av Reese Witherspoon, som jo i begynnelsen av sin karriere gjorde dumme blondiner til sitt varemerke. I Big Little Lies er hun så visst ikke dum, kun særdeles enerverende og «enkel». Hun går åpenbart glipp av alle livet goder ved å fokusere på, og henge seg opp i, irriterende detaljer – der det hele tiden er en kamp om kvinnetronen i samfunnet. En plass på tronen hun må slåss med karrierekvinnen Renata (Laura Dern) om.

Madeline gjør det til sin livsoppgave å ta nyankomne Jane under sine vinger, samtidig som hun mer enn gjerne forsurer livet til Renata på veien.

Celest, på sin side, har lagt sin fremgangsrike advokatkarriere på hylla for å bli husmor på heltid og tekkes hennes psykopatiske ektemann – en aldeles strålende Alexander Skårsgård som balanserer skremmende godt mellom elegant storsjarmør, brutal konemishandler og gråtende, angrende synder. Seriens mest komplekse person.

PARODI?
Det er ikke de store temaene som klimakrisen, fallende pund, terrorisme, flyktninger eller hvilken gærning som til enhver tid er øverstkommanderende i USA som er Big Littles Lies tematikk – og det er helt greit. Men i det vi blir dypere kjent med de ledende kvinneskikkelsene blir vi sittende med en liten fornemmelse av at de fremstilles vel enfoldige. Spesielt blir den vedvarende bitch-fighten mellom Madeline og Renata nærmest parodisk.

Jo visst finner tilsvarende intriger sted i det virkelige liv, men her blir proporsjonene så langt større når de slenger rundt seg med advokater, bursdagsfester til flere hundre tusen, bevisst utfrysning og aktiv baksnakking. Noe man ville tror at en person med en så solid karriere som Renata ville holdt seg for god for?

Big Little Lies er ikke en parodi, men den tenderer mot å vokse det på seg. På denne fronten har vi adskillig større sans for hvor naturlig Netflix-serien Bloodline fremstiller hverdagslige problemer og familiekonflikter.

DEN GODE SAMTALEN
I Big Little Lies har man tatt seg god tid til å bygge opp karakterene, slik at de fremstår med levet liv og en fortid man kan relatere seg til. Mange av scenene foregår simpelthen rundt et bord (med at glass vin eller to) der karakterene reflekterer over livets trivialiteter, utfordringer med partneren og barna. På dette planet er serien på sitt beste, og det mest interessante paret å følge er faktisk Kidman og Skarsgård. Hvordan hun blir ved sin manns side, og forsøker å bortforklare hans klare psykopatiske trekk er drama på høyt nivå.

Som en diffus rød tråd gjennom hele serien går den uløste drapsgåten, der vi i all hovedsak befinner oss i tiden før drapet. Men den siden av handlingen, der «alle» innbyggerne får fråtse fritt i sladder og ondsinnede spekulasjoner, er mer som en dessert å regne; det er de mellommenneskelige relasjonene som står i sentrum for nok en god TV-serie. Big Little Lies forsøker å gjøre det ordinære ekstraordinært og lykkes delvis, men det er glimrende skuespillere som løfter den opp fra det helt gjennomsnittlige. 4 sterke stjerner.

Anmeldelsen er basert på de fire første (av åtte) episodene. I motsetning til Netflix så blir vi ofte skuffet over billedkvaliteten til HBO. Ikke mye bufring, men bildet skjemmes for ofte av mye artefakter og nedskalert oppløsning. Lydsporet er definitivt mer enn godkjent.