Anmeldelse: Aladdin 3D

En av Disneys mest omtalte filmer, fra nyere tid, Aladdin, med den avdøde legende Robin Williams i sin ikoniske rolle som stemmen til den ekstremt pratsomme blå ånden var et ganske åpenbart valg for Disney å lage en live action film av. Spillefilmen gjør slettes ikke skam på originalen; om den tilfører den noe nytt er en annen sak.

Som den andre av tre (!) nyinnspillinger av tegnede Disneyfilmer i 2019 virker markedet nærmest utømmelig for nye live-versjoner av gamle tegneserieklassikere. En nærmest garantert kassasuksess er selvsagt drivkraften bak, noe som er helt greit om resultatet blir såpass bra som Aladdin.

Bortsett fra at prinsesse Sjasmin har fått en større, og mer (politisk korrekt) selvstendig rolle i 2019-versjonen så avviker nyinnspillingen lite fra originalen. Basert på 1001 natt forteller Aladdin historien om fattiggutten som finner den magiske lampen, og som en følge av dette havner midt i den politiske maktkampen i Agrabah, der den überonde trollmannen Jafar forsøker å styrte Sultanen og gifte seg med hans datter – når Aladdin finner den magiske lampen sitter han plutselig med både innflytelse og prinsessene interesse.

Will Smith gjør så absolutt en mer enn anstendig versjon av Genie, og har tonet ned sine mest anmassende elementer, og både Aladdin og, spesielt, Jasmine leverer varene; adskillig verre er det stilt med Jafar som kun er en blek skygge av den karakteristiske trollmannen fra tegnefilmen.

Sangene sitter like godt som i 1992, og det er morsomt å se hvordan Aladdin og hans overdådige verden ser ut i «virkeligheten». Det sagt så tilfører nyinnspillingen ikke historien noe nytt, ei heller er den like sjarmerende som originalen. De gamle er fortsatt eldst, men 4 stjerner fortjener årets versjon.