Anmeldelse: Ad Astra

En gang i den ikke alt for fjerne fremtid legger eliteastronaut Roy McBride (Brad Pitt) ut på den virkelig lange reiser, til ytterkanten av vårt eget solsystem. Som nybrott pioner skal han utforske ukjente territorier, samtidig som han får rikelig tid til intern sjelegransking.

25 år tidligere forsvant hans meritterte far (Tommy Lee Jones) under et oppdrag der målet var å finne intelligent liv. Nå utsettes Jorden plutselig for uventet, livsfarlig kosmisk stråling og NASA mistenker at gamle McBride står bak det hele.

James Grey (regi og manus) og Brad Pitt (produsent) har laget en virkelig vakker film, med spektakulære bilder fra et fascinerende verdensrom, dog ikke like fortryllende som i Gravity.

Pitts laaaange reise avbrytes med en heftig actionscene på månen, samt et uhyggelig møte med et norsk (!) frakteskip, i reneste Alien-stil. Utover dette må Pitt bære film og historien på sine egne skuldre, noe han lykkes godt med. Dog vies i overkant mye tid til nærbilder av Pitts værbitte ansikt, og det tas en del plottmessig utilfredsstillende snarveier.

Via Pitts voice over får vi vite at han er en hard nøtt av en mann. Han får aldri høy puls (selv i fritt fall fra flere tusen meters høyde holder han hodet kaldt), han holder følelsene sine kontrollert i sjakk (som gjør at Fruen (Liv Tyler) forlater ham) – jobben og oppdraget er det eneste han fokuserer på.

Voice over kan fungere på film, og i en film som Ad Astra («mot stjernene»), som i stor grad er et one-man-show, er det en dyd av nødvendighet; men her blir dialogen litt for ofte insisterende og nærmest banal.

Det blir ofte noe litt selvsagt og småpompøst med McBrides «store» tanker og filosofering; både han og manusforfatteren prøver litt for hardt å gjøre Ad Astra til en dyp emosjonell film som skal etterlate oss filosoferende rundt livets virkelig store spørsmål. Noe den kun tidvis lykkes med.

Ad Astra er en visuell nydelse, og vel så mye en indre reise i McBrides hode som en pioner-reise til det ytterste mørke i verdensrommet. Samtidig er det en klassisk fortelling om såre far-sønn relasjoner, som kan vinne gehør hos de fleste av oss. En film som ville tjent mye på å være mer subtil, men så definitivt vel verdt en titt. 4 sterke stjerner.