anmeldelse: A star is Born

Bradley Cooper (som regissør og hovedrolleinnhaver) gir oss den fjerde filmatiseringen av A Star is Born, en historie om menneskelig forfall, håp, drømmer, kjærlighet og hvordan det utenkelig faktisk kan skje, at en ukjent strippeklubbsangerinne kan slå igjennom som musikalsk superstjerne – only in America!

Et umake par
Den unge servitrisen Ally (Lady Gaga) sper på den slukne inntekten ved å synge på en burlesk strippebar én kveld i uken. Iboende har hun en drøm om å opptre for et stort publikum og leve av musikken, men ingen har oppdaget henne, ei heller faller hun inn i modellmalen som dagens popsangerinner skal ha.

En kveld hun synger i baren holder den populære countrystjernen Jackson Maine (Bradley Cooper) en storslagen stadion-konsert i byen. Til tross for et usannsynlig stort inntak av alkohol og piller holder den litt fallerte stjernen seg på bena konserten igjennom – men på vei til hotellet trenger han en drink…

Det uunngåelige skjer, den gamle ringreven sjarmerer Ally i senk, oppmuntrer henne til å satse på musikken, og tar henne straks med på sin pågående turné. Alkoholisert, dalende musiker er i utgangspunktet ikke er veldig originalt plott, en karakterstudie blant annet Jeff Bridges tok på kornet i Crazy Heart for noen år siden. Det kan lett innvendes at historien er full av klisjeer og usannsynligheter, men så godt og ekte den her fortelles lar vi oss villig rive med.

Skuespill i verdensklasse
A Star is Born er Gagas første hovedrolle, samtidig er det første gang Cooper regisserer, og begge kommer ut av debuten med glans!

Cooper har lagt om stemmen til nærmest det ugjenkjennelige, der han med en rusten, buldrende basstemme (preget av år med misbruk) gir en utrolig tolkning av mannen (og etter hvert paret) som sliter med å takle virkeligheten og hverdagens ubønnhørlige problemer, vedvarende tinnitus og en traumatisk fortid. Bringer varme minner tilbake til Nicolas Cage og Elisabeth Shue i Leaving Las Vegas.

Ansiktet hans er pløsete, øynene svømmer og spritflasken er aldri langt unna – eneste grunnen til at han fortsatt er i livet er at hans bror (staute Sam Elliott) forsøksvis holder ham i ørene.

Historien er både rørende, tåredryppende og full av klisjefeller, men Cooper styrer trygt igjennom de åpenbare fallgruvene. Han gjør filmen til et sterkt personlig drama som vi kan kjenne oss igjen i (om enn ikke fullt så tørst…), og relateres til. I tillegg synger han som en durkdreven gammel countrysanger!

At Lady Gaga ikke tidligere har vært hovedrollematerialet er en skam, for hun er som skapt for rollen som den frustrerte, usikre Ally, som hverken lykkes med karrieren eller kjærligheten, og fortsatt bor hjemme med sin far (Andrew «Fucking-Ford-Fairlane» Dice Clay). Riktignok kan det innvendes at hun «bare» spiller seg selv, og drar veksler på sin egen livshistorie, men hun gjør det med en sjelden innlevelse og kameratilstedeværelse.

Gnisninger
Historien blir ekstra fascinerende i det Jacksons karrierer er i en nedadgående spiral, i samme øyeblikk som Ally skyter fart mot stjernene – en utvikling Jackson takler svært dårlig, og som han, i all sin sårbare menneskelighet, skjemmes over egne følelser og handlemåte.

Foto er sobert, vakkert og nært og fanger opp paret på det mest personlige plan, samtidig er filmen elegant klippet mens Cooper til fingerspissene makter å gi den en særdeles vellykket dramaturgisk oppbygging – det eneste vi har å innvende er at karrieren til Ally skyter litt vel hurtig fart, samt at hennes unge manager er i overkant stereotypt karikert.

If I could sing you a song…
Grunnelementene i historien er så gammel som den menneskelige historie, men Cooper og Eric Roth (medforfatter) makter å gjøre dagens versjon aktuell og relevant for vår tid. Legg til en historie som er fylt med hverdagsdramatikk, umulig kjærlighet, mellommenneskelige relasjoner, heftig musikk og et skuespillerensemble som levere sitt ypperste, så har du oppskriften på en klassiker.

Vi har ikke sett de to første innspillingene av A Star is Born, med denne versjonen er langt bedre og følelsesmessig mer engasjerende, enn Barbra Streisand-versjonen fra 1976. 6 soleklare stjerner.

4K-utgivelsen byr på fremragende billedkvalitet, der hver pore i huden kommer krystallklart frem, dybden er upåklagelig, sortnivået er optimalt og fargetonene naturlige. Det komplekse lydsporet (Dolby Atmos) innbefatter masse musikk, noe vi får med pondus, klarhet og en usedvanlig flott surroundmiks, som ikke minst kommer til sin rett under konsertnumrene. Det relativt magre bonusmaterialet gir oss blant annet trailers, utelatte scener, musikkvideoer, samt en god bakomfilm.