: A Good Day to Die Hard

I et Hollywood med stadig større idétørke, og der villigheten til å satse penger på nye risikofilmer krymper inn, er gjenopplivning av gamle blockbustere blitt mer normen enn unntaket. Rocky er nå kommet opp i seks filmer, Rambo i fem (den sjette er under planlegging), selv Schwarzenegger er tilbake i gamle fotspor og Die Hard er her med sin femte film – og allerede er nummer seks planlagt til 2015!

Da den fortsatt behårede og relativt ukjente Bruce Willis tok steget fra den komiske detektivserien Moonlighting (1985-‘89) over til actionfilmgenren på det hvite lerretet, kunne ingen forutse hvilken suksess det skulle bli. Med John McTiernan (Predator) i registolen og nykommeren Jeb Stuart som manusforfatter, skapte de en helt ny type actionhelt. Med en ukonvensjonell, ordinær fyr, som gav faen i lover og regler, en mann som ble grisebanket så hardt og likevel tok det hele med et smil og en kjapp replikk, en familiefyr som hadde samme problemer som deg og meg, så skapte de en skuddsikker antihelt som vi alle kunne heie på! Og kombinasjonen mellom hardbarkete actionscener og befriende humor gjorde Die Hard nærmest til en familiefilm (i alle fall i undertegnedes familie).

Oppfølgeren (med finske Renny Harlin) var voldeligere, men fulgte stort sett i samme fotspor. I Tredjefilmen (New York) var McTiernan tilbake og gav oss et friskt pust med et originalt manus og Samuel L. Jackson og Jeremy Irons i storform. Comebacket med fjerdefilmen var en blandet opplevelse, kortere og massivt mer actionpakket enn før lot vi oss forføre nok en gang, mye på grunn av nostalgien. Hva så med John Moore i registolen, og McClane-sirkuset flyttet ut av USA (til Moskva) – er det virkelig en god dag å dø hardt på?

Vår hardtarbeidende New York-purk tar turen til Moskva for å assistere sin sønn som, mildt sagt, har havnet i trøbbel i det russiske justissystemet. Selvsagt går det ikke lang tid før halve byens sprenges i biter og kuleregnet smeller som hagl i Moskvas gater. Om McClane var «out of jurisdiction» i LA og Washington, så er han det til gangs i kommunisthovedstaden, og møter på nye utfordringer – men han, og sønnen, svarer med samme mynt.

Mer fordummende og forutsigbar enn de foregående, og skjemmet av en del unødvendig eksplisitte voldsscener, er det til syvende og sist de ekstravagante actionscenene som redder dagen; spesielt lar vi oss imponere av en ekstravagant biljaktscene som pågår i det «uendelige» og knuser halve Moskvas bilpark!  Dessverre har de ikke maktet å beholde intimiteten og «feelingen» fra de foregående filmene, A Good Day to Die Hard blir mer som nok en actionfilm. Det er på manusfronten det svikter, for her er plottet for uinteressant og søkt til at vi lar oss rive med – vi savner en Hans Grüber! Filmen er stappet full av karakterer som vi gir fullstendig faen i hvordan det går med, og klisjéaktige replikker som vi nærmest rødmer av.

Fans av serien vil ikke gå direkte skuffet hjem, men mye av McClanes «sjel» er blitt borte i de simplifiserte actionscenene og et plott så tynt og hult som et vissent løv. Vi ønsker gjerne Mr. McClane tilbake i vår ringe stue, men da med forhåpentligvis adskillig mer substansiell bagasje i sekken. Tre stjerner til femtefilmen; men vi premierer samleboksen med 4 stjerner.

En heidundrende actionfilm som A Good Day to Day Hard blir kun som en lunken øl dagen derpå om ikke lydsporet leverer varene – og det gjør det (dts-MA 7.1) til det fulle på denne BD-en! Subwooferen får virkelig kjørt seg, og eksplosjonene kommer herlig presist fra høyttaleren både bak og foran. Billedkvalitetene er også meget bra, men det gjennomgående mørke bildet svekker detaljrikdommen i enkelte scener. På bonusfronten er det meste med, bl.a. kommentarspor (regissøren), utelatte scener en halvtimes dokumentar om den spektakulære biljaktscenen, fokus på comebacket til McClane, storyboards, trailers og spesialeffekter, samt en timelang, svært grundig og informativ, bakomfilm!

PS! Samleboksen Die Hard – Legacy Collection med alle fem filmene slippes også nå på BD.