Anmeldelse: 1917

6. april 1917: De to unge britiske korporalene Blake (Dean-Charles Chapman) og Schofield (George MacKay) gis i oppdrag å advare et av sine kompanier om at de er i ferd med å angripe midt inn i et vel planlagt tysk bakholdsangrep.

1.600 unge menns liv står på spill om de ikke rekker frem til oberst Mackenzie med beskjeden i tide.

Tiden er deres verste fiende i det de tar seg igjennom ingenmannsland.

 

Skyttergravskrigen
Første verdenskrig kalles ikke uten grunn for skyttergravskrigen. På de store europeiske slettene gravde bataljoner seg ned i forsterkede, trange skyttergraver mens de holdt stand mot fienden, og forsøkte å vinne ny grunn, meter for meter.

Stillstanden kunne pågå i månedsvis, fornøyelig fremstilt i komedieklassikeren Blackadder Goes Forth.

I det vi kastes inn i historien har krigen pågått i tre år, og det er stillstand mellom tyske og allierte tropper i nordre Frankrike.

Helvete nede i de trange, gjørmete, skitne, stinkende skyttergravene er imponerende gjenskapt, ned til minste uhyggelige detalj. Filmen er eksplisitt, rå og utilslørt, men aldri spekulative – innimellom blir den nærmest ubehagelig å se på.

Korporal Blake har en eldre bror i kompaniet som er i ferd med å gå rett i tyskernes felle, men general Erinmore (Colin Firth) forsikrer ham om at tyskerne, strategisk, har trukket seg tilbake; slik at de to nærmest får fritt leide til landsbyen Écourt.

Hvorpå Schofield lakonisk kontrer med hvorfor i all verden de da ble bedt om å ta med seg granater…

The Great War
Første verdenskrig (1914-1918) blir av britene som oftest omtalt som «the Great War», en krig det knyttes mye heder, ære og nærmest opphøyet nostalgi til.

Mendes har basert manuset på historier fra krigen som hans bestefar, Alfred Mendes, fortalte ham. Selve historien er fiksjon, men hendelsesforløpet er løselig basert på faktiske opplevelser bestefaren gjennomgikk som ung soldat under krigen.

Heri ligger nok også kjernen i Mendes’ trang til å gi korporal Schofield en helterolle midt oppe i krigshelvete; tidvis på grensen til overmenneske.

Vandring gjennom Helvete
De to unge mennenes ekspedisjon, og kampen mot klokken, blir en ferd gjennom Helvetes forgård, en nedadgående voldspiral á la Dantes Inferno.

Det er goldt, øde, grått, kaldt og gjørmete i det brutale ingenmannsland. Begge parter har barrikadert seg bak lag på lag av piggtråd, miner og sperringer. Lik i varierende grad av forråtnelse og med avrevne lemmer ligger strødd – det hele mens de fete rottene har en festaften.

En dramatisk hendelse gjør at Schofield må forsøke å fullføre oppdraget på egenhånd, utslitt, sulten, såret og mentalt nedbrutt tar han seg frem, kjemper mot snikskyttere, tyske overmenn, kulde og ignorante offiserer.

Det eneste lille lysglimtet, og snev av håp, filmen igjennom er i det han møter en ung fransk kvinne som har søkt ly sammen en foreldreløs baby. De få minuttene med ømhet er en befriende pause for Schofield, og oss seere, fra krigens redsler.

Foto og klipp av en annen verden!
1917 er kun den niende spillefilmen til den britiske regissøren Sam Mendes, som fikk sitt store gjennombrudd med American Beauty i 1999. Siden har han gjort seg bemerket med emosjonelle storverk som Road to Perdition og Revolutionary Road, samt de to siste Bond-filmene Skyfall og Spectre – begge to blant de beste 007-filmene.

Så visst ikke blant verdens mest produktive regissører, men hans filmer er aldri noe man stiller seg likegyldig til. Krigens råskap har han tidligere portrettert i Jarhead, men i 1917 baserer han historien på sin egen slektnings krigsopplevelser.

I det de to korporalene legger ut på sitt «umulige» oppdrag får vi en usedvanlig imponerende scene gjennom skyttergravene og ingenmannsland som fremtoner seg tatt i én tagning. 1917 er ikke første film som har lange tagninger, blant annet filmet Brian De Palma åpningsscenen i Snake Eyes i 12 sammenhengende minutter. Her hjemme fremstår Eriks Poppes Utøya 22. juli som én sammenhengende tagning.

1917 er ikke skutt i én lang tagning, men den er filmet og klippet slik at den nærmest fremstår som to lange, uavbrutte scener. Et teknisk mesterverk og en fotobragd av Roger Deakins som vi nesten ikke har sett maken til. Det er en estetisk nytelse i all sin grufullhet.

En ting er at det ser flott ut, men det gir historien en ekstra intensitet og dramaturgisk kraft.

Stjernegalleri
Mendes har fått med seg det meste som kan krype og gå av store britiske skuespillere, i bittesmå biroller. Fra Colin Firth til Mark Strong, Benedict Cumberbatch og Richard Madden, men 1917 er George MacKays film.

MacKay (mest kjent for rollen som sønnen til Viggo Mortensen i Captain Fantastic) gjør en bragd som den komplekse korporal sendt ut på det umulige selvmordsoppdraget.

Han er med i hver eneste scene, og bærer den dramatiske historien på sine vevre skuldre. Den litt innesluttede unge mannen er egentlig drittlei hele krigen men er like fullt glad for å være hjemmefra. Han ser definitivt ikke på seg selv som en helt, men uselvisk går han, utmattet og såret, fremad til tross for at det ser fullstendig håpløst ut. Det er aldri tegn til overspill eller noe teatralsk over hans solide rolleprestasjon.

Ikke like distansert og «kjølig» som den enestående Dunkirk, 1917 er dessverre også litt for fokusert på å fremstille korporal Schofield som en helt med hang til overtydelig symbolikk, selve plottet er heller ikke veldig originalt; men 1917 er en fantastisk film og en teknisk, visuell vakker-stygg bragd.

5 bunnsolide stjerner til en film du sent vil glemme – den vil nok sitte, på en litt vond måte, i systemet noen dager. Anbefales på det varmeste!