: 12 Years a Slave

Etter at lykkejegerne (som minner utrolig mye om de to skurkene Reven og Katten i Pinocchio!) har solgt ham videre blir han lagt ut som et stykke velfødd kjøtt på slavemarkedet i New Orleans. En fullstendig kynisk slaveselger (utrolig godt portrettert av Paul Giamatti) byr frem sine «premieokser» og skryter av deres styrke, rake rygg og flotte tenner. Plantasjeeiere kommer langveisfra for å sikre seg de beste «arbeiderne».

Solomon blir kjøpt av en tilnærmet human plantasjeeier (Benedict Cumberbatch) som i ham ser noe ekstraordinært og følgelig gir ham en viss grad av tillit og medmenneskelighet. En medmenneskelighet som gjør det desto vanskeligere å forstå at han kan leve med seg selv som slaveeier. Et av filmens sterkeste øyeblikk inntrer i det Eliza (som ble solgt sammen med Solomon, fraskilt fra sine to unge barn) gråtende ankommer plantasjen, hvorpå husfruen sier «Something to eat and some rest; your children will soon enough be forgotten».

Innimellom alle grusomhetene, når det er på sitt mørkeste for Solomon, flykter han i tankene tilbake til sitt gamle liv, et liv vi brutalt blir revet bort i fra i det han igjen står ansikt til ansikt med ondskap satt i system og en utrolig forakt for menneskeheten og livet. På dette viset lykkes McQueen (regi) med å skape kontraster og mer liv i en ellers lineært fortalt historie.

Midt i all elendigheten tar McQueen seg god tid til å omfavne det vakre og nærmest mystiske Louisiana-landskapet. Vi får lange scener med nydelig lys og foto av Sean Bobbitt i det han svever over det vakre sumplandskapet. Et ugjestmildt og varmt landskap som negrene må jobbe dagen lang med sukkerrør- og bomullshøsting. Men nok en gang er filmen fylt med kontraster. I det Solomon plutselig slår tilbake blir vi alle ukomfortable vitner til avstraffelsesmetoden i det han i timevis står halvveis hengt i et tre mens han tipper på tærne og livet rundt ham går sin vante, ubekymrede gang. Solen går ned og Solomon blir solgt til tyrannen Edwin Epps (Michael Fassbender).

Fassbender (Prometheus) gjør med 12 Years a Slave sin tredje film med McQueen, og har tidligere trollbundet oss med sitt skuespill i Shame og Hunger; her tar han den helt ut – muligens litt for langt, noe som ikke skyldes hans tolkning men et manus som gjør ham til et litt for endimensjonalt monster og psykopat. Det er rundt ham og hans behandling av slavene resten av filmen spinner – og det er intet pent portrett vi blir vitne til!

Filmens store styrke er hvor hverdagslig og ordinært den klarer å fremstille slaveriet. Blant selv de «snille» slaveeierne er det blitt en del av kulturen og samfunnet som de tar for gitt, og ikke engang tenker over. Negre er til det fulle annenrangs borgere, og ikke verdig et annet liv enn å være en hvit manns eiendom og slave for ham hele livet; og kan behandles akkurat som det måtte passe «eieren». I fremstillingen av dette livet er Chiwetel Ejiofor et funn i hovedrollen. Han uttrykker enormt kun med mimikk i ansiktet og engstelige øyne – uten antydning til overspill.

Filmen var i år nominert til hele 9 Oscar-statuetter, og stakk av med den gjeveste av dem alle for «Årets Beste film», noe som langt fra er tilfeldig, for 12 Years a Slave er en film som til de grader er en perfekt match for Oscar. Basert på en sann historie, fokus på undertrykkelse og en «umulig» kamp for å overleve, svulstig musikk og et eklatant episk drama som vet eksakt hvilke knapper det skal trykke på for å spille på vårt følelsesregister. Produsent Brad Pitt burde holdt seg langt unna kamera, hans karakter blir et merkelig brudd med historien og en utilfredsstillende løsning. I tillegg har McQueen et litt for stort behov til å vise oss eksplisitt vold. Vi kan mer enn godt nok forestille oss smertene til Patsey (Lupita Nyong’o, som vant Oscar for birolle) i det vi hører hylene og ser smertene i hver rynke i ansiktet hennes, uten at vi i tillegg skal se at huden er et åpent kjøttsår inn til ryggmargen.

Billed- og lydkvaliteten (dts-MA 5.1) er gjennomgående svært bra, bortsett fra enkelte svært mørke scener der detaljene drukner. I bonus serveres vi en kort dokumentar om musikksporet samt den svært gode og fascinerende bakomfilmen 12 Years a Slave: A Historical Portrait med en rekke intervjuer av folk både foran og bak kamera.