Oppenheimer som Prometheus

How can I save my little boy / From Oppenheimer’s deadly toy?» sang Sting i sangen «Russians» i 1985. Det går ikke an å skille masseødeleggelsesvåpen som atom- og hydrogenbomber fra dystopiske scenarier som verdens undergang, atomvinter og frykten for at hele menneskeheten skal dø ut. Det er faktisk heller ikke det Christopher Nolan gjør i sin storslåtte helaftensfilm om mannen, som ledet Manhattan-prosjektet, og skapte de første atombombene: Robert Oppenheimer. Portrettert av en Cillian Murphy som aldri har vært bedre enn her.

Helt fra starten av fysikerkarrieren var det klart for alle rundt ham at Oppenheimer var en briljant vitenskapsmann. Selv Einstein og Niels Bohr (Kenneth Branagh) beundret ham.

Til tross for sine venstreorienterte tendenser anså alle Oppenheimer som det opplagte valget til toppjobben i Manhattan-prosjektet. Men det som er klart for ettertiden, var ikke klart i en tid da kommunistfrykt og McCarthyisme var på fremmarsj, og det er faktisk disse betente politiske omstendighetene som Nolans storfilm, noe overraskende, først og fremst handler om.

Hvis du tror at denne filmen handler mest om selve Manhattan-prosjektet og den vitenskapelige historien om atombombens tilblivelse, må du tro om igjen. Det er en film som ambisiøst tar mål av seg til å gi en fullstendig biografisk fremstilling av Oppenheimer som person og hva hans tro og moral egentlig var – noe historikere lenge har diskutert – samt hvordan hans samtid og samtidige påvirket hans offentlige rykte og ettermæle. Filmen er opptatt av spørsmålet: Hva var den moralske integriteten og karakteren til mannen som skapte atombombene?

Og filmen finner, eller antyder, iallfall et svar. Et svar som virker realistisk og overbevisende, ettersom det – i likhet med filmen – er basert på biografien American Prometheus: The Triumph and Tragedy of J. Robert Oppenheimer av Martin Sherwin og Kai Bird. Som tittelen antyder, foreslår boken at Oppenheimer er en moderne Prometheus som stjal ilden fra gudene og ble straffet for det.

Men han ble nok født noen tiår for tidlig og ble offer for korrupsjon og paranoia blant amerikanske politikere på 1940- og 50-tallet, som var redde for at hans progressive stemme skulle få for stor innflytelse.

Å vise dette er en av Nolans største bragder, noe som gjør Oppenheimer til en av regissørens viktigste og desidert beste filmer: Den får oss til å føle historiens puls.

Dette understrekes ikke minst av svenske Ludwig Göranssons filmmusikk, som gang på gang skyver en dundrende bakgrunnsmusikk i forgrunnen, slik at spenningskurvene i de ulike nøkkelscenene leder pulserende til nesten overveldende voldsomme crescendoer. Rett og slett imponerende effektivt – og en sterkt medvirkende årsak til toppkarakteren 6 stjerner.

Ekstravagant, dog subtil, dramaklassiker!

Vi tar av oss hatten over hva serieskaper Christopher Storer har fått til med den underfundige lille historien om den brogete gjengen bak en av Chicagos mest kaotisk, beste og kjente sandwichsjapper. I premieresesongen ble vi kjent med den energiske Berzatto-familien, der eldstebror Michael (Jon Bernthal) hadde startet opp sandwich-bula The Original Beef of Chicagoland. En diner som definitivt ikke gikk med overskudd, med der hans rike onkel Jimmy (Oliver Platt), hjalp til med å dekke underskuddet; samt Michaels stadig eskalerende narkotikaforbruk. Det endte med selvmord – og inn på banen kom lillebror Carmy (Jeremy Allen White), som hadde en genuin kokkeutdannelse, og hadde gått sin skole hos Michelin-restauranter i New York, samt Noma i København.

Men heller ikke Carmy hadde hodet helt «rett» skrudd på, og slet med sine indre demoner. I det vi treffer gjengen på nytt er «The Beef» stengt for godt, mens Carmy og hans unge, entusiastiske protegé Sydney (Ayo Edebiri) jobber med å åpne en kvalitetsrestaurant i de forsofne lokalene. Sydney drømmer om å lykkes som mesterkokk, mens Carmy higer etter anerkjennelse og respekt. Selvsagt står hindringene i kø så tett som minefelt i russiskokkuperte deler av Ukraina.

Men akk, om enn kjæresten Claire gir Carmy noen minutters ro på hjemmebane, raser fortsatt «krigen» på stedet som (angivelig) skal åpnes som «The Bear». Det er dog ikke kaoset og konfliktene på kjøkkenet som står i fokus denne sesongen, ei heller den omfattende oppussingen. De er kun en kulisse, og metafor, for den menneskelige forvandlingen serieskaper Christopher Storer bretter ut fremfor oss. I tillegg til karakterutvikling som nesten savner sidestykke, gir han oss et fullstendig absurd dypdykk ned i den trøblete, grumsete familiebakgrunnen til Berzatto-søsknene; og det er ikke en direkte lett bagasje de bærer på.

Episodene klokker stort sett inn på ca. halvtimen, mens Storer med episode 6 gir oss godt over en times dypdykk ned i traumatisert fornedrelse og skam. Her stifter vi så endelig bekjentskap med mater familias, Donna Berzatto (Jamie Lee Curtis). Det er et usedvanlig varmt portrett Storer maler av den brogete kjøkken- gjengen – som til tross for sine åpenbare ulikheter og betente konflikter faktisk holder stort av hverandre.

The Bear er en nærmest perfekt balanse mellom mellommenneskelig drama, befriende humor og kaotisk spenning. De fleste serier trår i de samme oppmerkede stiene sesong etter sesong, mens The Bear evner å fornye seg, samtidig som den har bevart seriens unike smak. Den eksklusive «smaksmenyen» toppes av glimrende skuespill og sobert, nærgående, foto og klipp. 6 stjerner til en serie som tilfredsstiller både intellektet og matgleden – og en soleklar kandidat til årets beste serie.