Mer robust og mer trådløs

Ved første øyekast føles de veldig kjente med sin runde form og størrelse, de overtydelige volumknappene og de djerve fargene. De nye høyttalerne er støvtette og mer beskyttet mot slitasje. Nytt er også at de flyter om man skulle miste dem i bassenget.

Volumknappene har blitt flyttet til fremsiden, noe som både ser bedre ut og er en mer fornuftig plassering. På toppen har det kommet en ny ”magisk knapp” slik at man endelig kan starte og pause musikken eller bytte spor. Knappen kan også brukes for å komme til dine favorittspillelister i musikktjenestene.

Den gamle Megaboom-en ble ladet bak en luke i bunnen, hvor også AUX-inngangen satt. Ladeporten sitter nå i stedet bak en luke på baksiden, noe som er betydelig mer smidig. Men kjedelig nok har 3,5 mm-inngangen forsvunnet. Da bunnen nå er ledig, har UE innført støtte for induksjonslading, noe som krever en ladestasjon som er ekstra tilbehør.

Ifølge Ultimate Ears har de arbeidet med lyden for å få en enda dypere bass, og den har virkelig en bra bassgjengivelse for en liten høyttaler. Fremfor alt er det bra kontroll, slik at bassen aldri blir brummende eller får høyttaleren til å vibrere, noe billigere høyttalere ofte har problemer med. Den har fortsatt et skikkelig stort lydbilde med en fyldig klang, og det er dynamikk så det holder.

Konklusjon

Den gamle Megaboom var fra før en av våre favoritter med sin utmerkede lyd. Den nye Megaboom 3 har fått en marginalt bedre lyd, men det er heller håndteringen og finessene som er hovedbeholdningen. Ladeporten er bedre plassert, og høyttaleren kan nå lades trådløst. Den har blitt enda mer robust, og flyter også i vann. Den trådløse oppkoblingen holder enda lenger, noe som er en fordel om man vil koble sammen et antall i partymodus. Vi liker også den nye multifunksjonsknappen som gjør at man ikke må ha mobilen for å bytte låt. Det er den perfekte høyttaleren ved bassenget med sin rundtstrålende lyd og vannmotstand. JE

Store stygge Audio Pro

Drumfire er i virkeligheten to høyttalere, en bordhøyttaler som er noe bredere enn Addon C10, samt en like bred, men tre ganger høyere subwoofer. Dermed kan man selv velge om man vil ha dem frittstående, stablet oppå hverandre eller skille dem for å gjemme unna subwooferen.

Tilkoblingen til nettverket er meget enkel. Man laster ned Audio Pro Control-appen fra Google Play eller App Store. I appen kan man gruppere høyttalerne, enten som stereopar eller multiromshøyttalere. Ettersom høyttaleren har Spotify Connect integrert, er det ytterst enkelt å spille musikk til Drumfire, eller en høyttalergruppe den tilhører. Det finnes også integrasjon med tjenester som Tidal, Deezer og TuneIn. Fra Apple Music må man kjøre Airplay.

Det må med en gang sies at Drumfire spiller høyt som en rockekonsert og har en bass som et tordenvær. Såpass at man bør være forsiktig med å dra opp volumet alt for mye, om man bor i leilighet eller ikke vil bli kastet ut. Jeg ble også tvunget til å justere ned bassen da vinduene begynte å klirre da jeg forsøkte meg på virkelig dypbass. Men det er ikke bare dunder og brak uten finesser, som var tilfellet da vi testet partyhøyttalere. Som de tidligere modellene spiller nemlig Drumfire meget rent og klart. Man hører det minste bytte av grep i akustiske konserter, og selv svakere instrumenter kan skilles ut i bombastiske orkesterverk.

Konklusjon

Audio Pros tidligere små høyttalere har alle spilt bra og imponert oss. Men de har manglet noen hestekrefter og tyngde for virkelig å få fart på hjemmefesten. Det løser Drumfire med glans. Med tillegget av en enorm basshøyttaler spiller de på et ikke riktig helsefremmende volumnivå, og fikk bokstavelig vinduene til å klirre. Men selv på normalt volum og med roligere musikk imponerer de med klarhet og nærværsfølelse. Man må heller ikke glemme at den også er en del av Audio Pros multiromsortiment, og følgelig kan komplettere med flere høyttalere. Med en liten kjøkkenhøyttaler og dette beistet i stuen dekker man hele behovet. JE

Hopp inn i multirommet

Vi har testet multiromshøyttalere mange ganger. Når det er som best, kan man nesten tenke på å bruke dem i stuen. Nesten.

Dynaudio Music 7 feier innvendingene og forbeholdene av banen. For selv om den bare ligner en forvokst lydplanke, kommer det skikkelig hi-fi ut av den!

Mellomtonen står rent og ubetont, langt bedre enn hva man er vant til å høre fra de fleste multiromshøyttalere i plastkabinetter (som i rettferdighetens navn koster det halve eller mindre). Diskanten er veloppløst, og selv om stereoperspektivet aldri blir så bredt som på tradisjonelle høyttalere, er det helt klart til å leve med. Man fornemmer konsertsalens størrelse på Jean-Michel Jarres Fishing Junks at Sunset (Concerts in China).

Og så er det bassen, som er fremragende. De to 5” bassenhetene leverer en solid og fast bunn helt ned til grensen på 40 Hz. Også når det kommer vitaminer i bunnen på Chris Jones No Sanctuary Here. Med Music 7 plassert på en skjenk opp mot veggen, ga RoomAdapt-funksjonen ikke den store forskjellen, men litt mer kontroll på bassen. Og setter man høyttaleren på ”umulige” plasseringer, er forbedringen langt tydeligere.

Og så kan den spille dundrende høyt! Selv i en ganske stor stue på knappe 30 kvadratmeter og på flere meters avstand, fyller den rommet med vellyd, og treffer feststyrken før volumkontrollen passerer 50 %. Alt i alt føles det å lytte til Dynaudio Music 7 mer som å lytte til ”riktige” høyttalere enn til en multiromshøyttaler – eller en lydplanke for dens saks skyld.

Konklusjon

Dynaudio Music 7 er blant de dyreste multiromshøyttalere, men den har kvaliteter som berettiger prisen. Den skal ikke konkurrere med billige små monomodeller, men med stereoanlegget i stuen. I kraft av sin størrelse er stereoperspketivet og dypbassen begrenset, men man kommer faktisk et overraskende langt stykke på veien. Selv om det ikke er ”ekte” romkorreksjon, er den automatiske tilpasningen til plassering og bakgrunnsstøy en liten genistrek. JAH

Kraftpluggen

JBL Bar 3.1 er ikke til å kimse av, når man ser subwooferen med sitt undersidemonterte basselement på hele 10 tommer. Klart størst i denne testen, og i sin prisklasse for øvrig. Lydplanken har ikke bare én, men tre HDMI-innganger som alle støtter HDCP 2.2 og dermed 4K-video fra Blu-ray. Den har et stort og tydelig display i front, og fjernkontrollen ligger fint i hånda. ​​

Lydkvaliteten​

I Movie lydmodus tegnes lydbildet opp stort nok til å gi et visst inntrykk av surroundlyd. Men viktigere er at filmlyden er meget kraftig, uten at det går utover gjengivelse av dialoger og filmmusikk. Dra ned subwooferen et par knepp, for at den skal blande seg best mulig inn i lydbildet og ikke ta helt overhånd. Når det er gjort, mangler det bare litt på raffinement i overtonene, men det veier den mer enn nok opp for med en slagkraft på basseffektene som ingen annen lydplanke i denne prisklassen kan matche.

Det kommer også musikken til gode, spesielt rytmisk musikk gjengis med en dynamikk de andre bare kan glemme. Dette er den kraftigste lydplanken vi har hørt i sin prisklasse. I tillegg låter den ganske bra, hvis man ser bort fra det litt grovkornede overtoneområdet som den mest delikate musikken kan lide noe under. Den er kort og godt alt som de andre lydplankene ønsker å være. Om det også kommer spillopplevelsene til gode? Det kan du vedde på!​

Best i klassen

Bassen til JBL Bar 3.1 er i en egen liga, og film og spill går et godt steg opp på spenningsstigen med denne. Musikk kan du spille høyt, og det låter også ganske bra. Når brukervennligheten i tillegg er i toppsjiktet, er det ingen vi heller vil anbefale om du søker noe som er i nærheten av hjemmekino fra en lydplanke. Med Bar 3.1 fyller JBL inn så mange punkter på sjekklisten, at den står ganske alene i sin prisklasse.

Det finnes de med litt mer raffinement, men ingen som er i nærheten av denne kraften. GN

Den beste har blitt bedre

Vår klare lydplankefavoritt til nå har vært Samsung HW-K960. Den imponerer med Dolby Atmos, med totalt fire høyttalerelementer pekende oppover, og dessuten trådløse bakhøyttalere, for å omringe oss med en boble av lyd. K960 har bare én ulempe ved siden av å ikke støtte Dolby Atmos via lydreturkanalen (ARC), nemlig at den ikke støtter DTS HD-lyd eller tredimensjonal DTS:X-lyd.

Det nye flaggskipet heter HW-N960, som har fått støtte for begge DTS-formatene, så nå er det knapt en 3D-lydfilm som ikke støttes.

Flere høyttalere

Foruten utvidet formatstøtte har N960 fått to ekstra elementer, ett på hver side av lydplanken. Totalt 13 høyttalerelementer i lydplanken, pluss fire ekstra i de to bakhøyttalerne. Dette gir 7.1.4-lyd hvor forgjengeren ”bare” hadde 5.1.4. Lydmessig skal dette bedre binde lydplanken til de trådløse bakhøyttalerne, med enda større overbevisning.

Lydkvalitet

Så til det beste, nemlig lyden. For der hvor forgjengeren allerede var nærmest upåklagelig, så er N960 enda bedre.

Det vil si, lydkarakteristikken er så å si den samme. Det betyr et kraftig attakk, med en stor og stødig bassgjengivelse som gir masse guffe på actionfilm. Kombiner dette med en tydelig og fyldig gjengivelse av dialoger, helt fritt for maskerende svulster og uhumskheter, og dette er kanskje den aller beste lydplanken vi har hørt.

De ekstra høyttalerne på siden av N960 integrerer surroundlyden enda bedre enn forgjengeren. Bakhøyttalerne hekter seg bedre til lyden fra front, og sammen med de fire kanalene som spiller opp i taket, er dette det største lydbildet vi har hørt fra en lydplanke. Bare hør nevnte åpningsscene på Alien: Covenant, hvor David og ”faren” prater. Klangen fra rommet kommer igjennom til oss på alle kanter, og det er som om vi har flyttet oss fysisk inn i filmen.

Musikk låter også fortreffelig. Subwooferen er dessuten blant de kraftigste og mest vellydende i sin klasse. GN

Liten kruttønne

De små R-14PM er blant de aller minste modellene fra amerikanerne, og forkjærligheten for HORN gjelder like mye her som på andre Klipsch-høyttalere. R-14PM bruker det patenterte Tractrix diskanthornet sammen med en 4” bass/mellomtone, i et bittelite bassrefleks-kabinett.

Hos Klipsch sverger de til hornladede høyttalere, blant annet fordi det øker effektiviteten og evnen til å spille høyt, rent og tydelig. Og fungerer, det gjør det!

Mathias Eicks deilige trompet klinger friskt ut i rommet. Og testpanelet blir faktisk litt blanke i øynene i det vi spiller Mercedes Sosas følelsesrike Kyrie. De små Klipsch-høyttalerne tegner opp et massivt lydbilde, og greier å gjengi Mercedes’ brede stemmeregister uten å legge noen ”brems” på dynamikken.

Med Eminem-klassikeren Without Me viser R-14PM at de kan spille høyt og klart uten tegn til stress. Eminems kjappe og selvsikre replikker treffer akkurat slik de skal. Synth-bassen kan virke litt slank til tider, men det har sin naturlige forklaring.

En liten kompakthøyttaler med 4 tommers basselement har sine fysiske begrensninger i bassområdet. Men her har Klipsch prioritert helt riktig i våre ører. I stedet for å ”jukse til” lyden med overdreven bass på lavt volum, har de laget en høyttaler med korrekt klangbalanse. R-14PM egner seg også utmerket sammen med en aktiv subwoofer, ikke minst takket være egen volumstyrt sub-utgang på baksiden. Da får du den beste kombinasjonen av dem alle, for det er ingen av de andre testdeltakerne som kan matche Klipsch sine dynamiske egenskaper i diskant og mellomtone.

Konklusjon

Reference-serien fra Klipsch er en av våre favoritter blant passive høyttalere, kjent for sin spenstige og energiske spillestil. Og den aktive versjonen gjør ikke skam på opphavet: Her er det masse futt og fart i mellomtone og diskant, og god sammenheng i lydbildet. Bassen kan virke litt slank, men de som monterer høyttalerne tett inntil vegg eller i en bokhylle vil oppleve en fin bassrespons. Klipsch R-14PM ga testens beste lyd! AH

En duft av diamanter

B&W 705 S2 briljerer spesielt når det gjelder å sette den akustiske scenen, og å gjenskape en tredimensjonal opplevelse av rommet omkring musikerne. Det gjelder både når rommet er nærmest endeløst stort, som på Moonlight on Spring River med Zhao Cong, og i mer intime omgivelser som Hanne Boels utgave av The Ballad Of Lucy Jordan.

Selv om bassen er liten, holder den fint styr på detaljene i bunnen helt ned til grensen like under 50 Hz, hvor forskjellen på en kompakt stativhøyttaler og en langt større gulvhøyttaler gjør seg gjeldende.

Høyttalerenheten er som nevnt nyutviklede ”light-utgaver” av de fra 805 D3. Og utviklingsarbeidet har ikke vært forgjeves. Diskanten er lett og detaljert, og detaljer står fritt i rommet, noe vi sannsynligvis kan takke det toppmonterte Nautilus-kabinettet for.

Å høre en gammel testklassiker som Therese Juels Tiden Bara Går er en fornøyelse. Perkusjonsdetaljer klinger vektløst i rommet, og stemmene står helt tett. Man føler seg hensatt til den gymnastikksalen hvor låten i sin tid ble tatt opp med enkel stereomikrofon.

Bowers & Wilkins foreslår å bruke høyttaleren sammen med forsterkere på 30 til 120 watt. Med 30 W til rådighet blir det stille musikk og i mindre rom. B&W 705 S2 er ikke spesiell følsom. Og vil man ha makt over tingene, er det nødvendig med en kraftig forsterker. Vi brukte for det meste NAD M32 digitalforsterker på 180 W per kanal, som holdt høyttalerne i et jerngrep. En mindre 2 x 70 W forsterker kan levere spenning nok, men ikke med samme autoritet – og den svettet merkbart under belastningen.

Bowers & Wilkins 705 S2 er tross alt ikke en 805 D3 i forkledning. Men akustikerne har tatt for seg i skuffen med Bowers & Wilkins-patenter. Og det lillebror leverer, er så rikelig verdt prisen. Er lytterommet lite, leverer høyttaleren et stort lydbilde med masse detaljer og stemmer som få andre i prisklassen. Liker du akustisk musikk, får du en fornem gjengivelse av opptaksrommet. Du må imidlertid regne med å bruke minst like mange penger på forsterkeren som på høyttalerne. JAH

High-end-kuppet

Det er klart, et par Klipsch RF-7 III gir deg mer eksplosiv dynamikk, og spiller tøffere og høyere. Midt i blinken for de som digger slikt. Et par B&W 702 S2 spiller ikke like høyt, men er mer nyansert og leverer et åpnere lydbilde.

Sonus faber-høyttaleren krever litt mer plass i rommet enn 702 S2, og lyden er mer i den retningen, men den har mye av den samme livlige dynamikken som RF-7 III.

Sonetto V er nemlig den dresskledde gentleman som spiller bluesrock i helgene, og sprer god stemning uansett hvor han går.

Fra første takt på Ryan Adams album Easy Tiger, var jeg hektet. De to basselementene dundret løs med en mektig kraftfull bass som sparket seriøst godt fra. Svært overbevisende. Samtidig hadde høyttaleren full kontroll over dynamikken. Også når jeg dro på med et øredøvende volum.

På Paul Bleys In The Evenings Out There, fikk jeg en flashback til de fire ganger så dyre Sonus faber Serafino. Bassen til Gary Peacock på Portrait Of A Silence, lød nesten like nyansert og luftig her, at jeg tenkte at et par Sonus faber Olympica III bør føle seg seriøst truet av lydkvaliteten man kan få under halve prisen.

Jeg fikk ganske raskt en følelse av at dette kanskje var et av de bedre kjøpene i prisklassen, og fortsatte med Walter Trouts bluesgitar og følelsen forsterket seg. På det jeg uten blygsel kan kalle konsertvolum, fikk jeg Marie’s Mood i mitt i magen og meg i knestående. Maken til dynamikk må du til Klipsch for å finne.

På musikk med flere nyanser, som Radka Toneffs Fairytales og Marianne Thorsen og Trondheimsolistenes Mozart-innspillinger på 2L, lød strykerne glatt som silke, og Toneffs vokal gudommelig gjennom Sonetto-høyttalerne.

De kan ikke bare rocke med de beste, høyttalerne leverer et sjenerøst lydbilde med enormt god gjennomsiktighet, svært godt fokus særlig i mellomtonen, og lyder faktisk mye dyrere enn de er. Hvordan det er mulig med en høyttaler som er bygget i Europa, kan man bare lure på.

Konklusjon

Bortsett fra at de ikke leverer ekte dypbass, under 30 hz, er Sonus faber Sonetto V den mest komplette gulvstående høyttaleren vi hittil har testet i prisklassen. Hvis man har plass, og råd, er dette et par høyttalere man kan ha glede av i årevis. Uansett om man digger Metallica eller Mozart. De takler alt, og det gjør dem til de nesten perfekte allroundhøyttalerne for folk som bruker mye tid på musikk. LS

Unik klassiker

Man merker det ganske raskt. Til å begynne med er det noe udefinerbart som gjør at høyttalerne oppleves som noe helt spesielt. Det kan være designet som forfører en først, før haken siger ned og man blir sittende som en idiot med åpen munn, og bare lytte.

Etter en stund er man hektet. Man kan ikke få nok, og river plate etter plate ut for å høre alt på nytt.

Klassiske høyttalere som Quad ESL-57, Rogers LS3/5A, og Klipschorn, har veldig ulike egenskaper, men de har alle gitt mange lyttere følelsen av å høre på noe veldig spesielt. De har enkelte kvaliteter som gjør dem enestående gode, og det faktum at de fremdeles er populære, er et testament til klassikerstatusen de har.

Det sammen kan absolutt skje med KEF Blade Two.

Høyttalernes design ligner ikke på noe annet, med unntak for den første utgaven av Blade, selvsagt. Blade Two er mindre, lettere å plassere, men ikke mindre potent.

De har KEFs unike (sic) Uni-Q koaksialelement plassert midt på den smale fronten, og fire 16,5 cm store basselementer – to på hver side – montert slik at de genererer ekstrem mye bassenergi. Og det merkes.

De slanke høyttalerne varter opp med et enormt stereoperspektiv, og en dybde som er sjelden kost, selv for high-end høyttalere. Samtidig går de så dypt i bassen – med kontroll og dynamisk kontrast, at det føles som nyrene skal løsne fra kroppen når man spiller høyt.

Det er vanskelig å høre noe forvrengning når man spiller høyt. Lyden er silkemyk og krystallklar, med en vokalpresentasjon knapt en elektrostathøyttaler kan gjøre bedre. Det er så mye ren energi i dynamikken fra høyttalerne, at man føler for å spille høyere enn man kanskje burde. Eller er det det at man bare er hektet…

Konklusjon

KEF Blade Two er ikke en ny høyttaler. Det trenger den heller ikke å være. For den går rett inn i rekkene av klassikere, og er en slik høyttaler som man helst vil beholde, når man får hørt dem. De er ikke billige, men beholder man dem i noen tiår, slipper man å kaste bort penger på andre høyttalere. Så gode er de faktisk. Høyttalere kan vanskelig bli mer vellykket enn Blade Two. Klassiker. Definitivt. LS