High-end streaming til premium pris

Yamaha-receiveren har ikke mye annet enn YPAO romkorreksjonen til felles med deres hjemmekinoreceivere. R-N2000A er isteden bygget på en av Yamahas integrerte forsterkere i A-S-serien, A-S1200. Som er innstegsmodellen i en serie med tre forsterkere, bygget som en seriøst tokanals integrert, i et massivt chassis med en potent strømforsyning og nøye utvalgte komponenter.

Den vesentligste forskjellen er at R-N2000A integrerer DAC, radio og strømming, som mange etterspør.

YPAO

Yamaha har hatt romkorreksjon i mange år. Her er det siste generasjon YPAO  (Yamaha Parametric Room Acoustic Optimizer) med R.S.C. (Reflected Sound Control), som bruker 64-bit/192 kHz prosessering av dataene som fanges opp av den medfølgende mikrofonen. Den plugges i fronten på receiveren, og så går man bare gjennom anvisningene på receiveren til målingene er ferdig. Det tar cirka 30 sekunder.

Lydkvalitet

Receiveren minner mye om Yamaha A-S2200, som er en av de beste integrerte vi har testet, i sin klasse. Begge presenterer vokaler med gåsehudfremkallende realisme, detaljer i lydbildet er ørlite bedre definert på en A-S2200, som også lyder mer raffinert og gjennomsiktig. Men forskjellene er ikke store, og det er poenget. Yamaha-receiveren lyder så fenomenalt godt at den faktisk kan hamle opp med mange forsterkere i samme prisklasse.

Konklusjon

Jeg kan ikke komme på en bedre receiver enn Yamaha R-N2000A. Den har alt. Den støtter strømming av musikk i høyoppløst kvalitet, den har radio, nettradio, HDMI for TV-lyd, DAC og digitale innganger. Selv platespillerinngang har den. Den er bygget for et langt liv, og leverer fantastisk god lydkvalitet. At den mangler støtte for Roon-klient og MQA-filer, er ikke like viktig for alle, og ikke noe stort minus. Men at den har kalibrering av lyden er et stort pluss for mange. For med kalibrering kan man få enda mer av potensialet ut av receiveren, spesielt hvis den og høyttalerne står i et rom med akustiske utfordringer. Man kan med andre ord ikke bomme med en Yamaha R-N2000A.

Trådløs hi-fi fra øverste hylle

Den integrerte S14 er en fullverdig strømmeforsterker. Med alt innebygget, det eneste du trenger i tillegg, er et par gode høyttalere.

Her kan man strømme fra Spotify Connect, Tidal og Qobuz, og Rotel-forsterkeren støtter også strømming med AirPlay 2 og Google Chromecast. Den er også Roon Ready, og har en 32-bits digitalomvandler fra ESS, som støtter opptil 24-bit/384 kHz lydfiler inkludert MQA-filer.

Den analoge delen er bygget opp som en ren klasse AB-forsterker, og Rotel sier at S14 leverer 80 W effekt i 8 Ohm, eller så mye som 150 W i 4 Ohm. Det er mer enn nok til å drive små bokhøyttalere med lav følsomhet, eller større gulvstående høyttalere.

Lyden

Den slanke Rotel-forsterkeren lyder alt annet en slankt. Lydbildet er stort og fyldig, med en smittende varm klangbalanse som gir musikken en solid klangbunn, hvor instrumentenes fundament kommer bedre fram i bybildet enn fra for eksempel en Roksan Attessa.

Det er ikke like stort fokus på detaljer og klangnyanser som i en Marantz Model 40n, for lydbildet i Rotel-forsterkeren fokuserer med på rytme, dynamikk og kontroll. Tre disipliner hvor den er i sitt ess.

På et par Dynaudio Special Forty, blir Mathias Eicks album Midwest, gjengitt med et trøkk som minner om den enda kraftigere Hegel H190, og klangen fra trompeten er behagelig varm, mens likevel skarp når det trengs. Rotel-forsterkeren har fremragende basskontroll.

Konklusjon

Alle som fokuserer mest på lydkvalitet og strømming over hjemmenettverket, bør absolutt notere Rotel S14 på innkjøpslisten. Den er hverken best utstyrt, eller kraftigst i klassen, og de få inngangene kan få noen til å snu seg mot konkurrentene. Det er imidlertid ingen ting feil med lydkvaliteten. Den dynamiske og varme klangen vil få kjedelige høyttalere til å våkne til liv, og lytteren til å smile av glede. Hva integrerte strømmeforsterkere angår, er Rotel S14 i våre ører blant de mest vellydende i prisklassen, og etter vår erfaring med den legendariske Rotel-kvaliteten, en forsterker man kan ha masse glede av i mange år.

Utklassing

Onkyo er kjent for å levere surroundreceivere med høy ytelse til gunstige priser.

Utstyrsmessig har Onkyo TX-NR7100 mye til felles med Pioneer VSX-935, men den har to ekstra høyttalerkanaler som du kan velge å konfigurere på ulike måter. For eksempel med to ekstra surroundhøyttalere bak (7.1.2) eller totalt fire høydekanaler (5.1.4). Du har også mulighet for å koble til en ekstra subwoofer-kanal om du ønsker.

Med så mange kanaler kreves det også ekstra hjernekraft for å sy det hele sammen på en bra måte, og her drar Onkyo fordel av Dirac Live, som er en topp moderne og avansert romkorreksjon.

Dirac Live bruker den medfølgende mikrofonen til å måle opptil 9 posisjoner i rommet. Etter vår erfaring jobber romkorreksjonen meget presist, og gjør også en utmerket jobb med å integrere subwooferen i lydbildet.

Lyden av Onkyo TX-NR7100

Fulle av forventninger spente vi fast Onkyo-receiveren i hjemmekinoen, og ble faktisk riktig imponert. En ting er at lyden serveres med god fylde, dynamikk og klarhet, og en jevnt kontrollert klangbalanse. Det er noe med timingen og presisjonen i lydbildet, som virkelig får frem gåsehuden på utvalgte lydspor.

På den fartsfylte lydmiksen i Drive to Survive, får vi en klar fornemmelse av å sitte inne i en helomsluttende lydboble, der effektene beveger seg rundt oss. Stemmegjengivelsen sitter som støpt i senterkanalen, mens F1-bilene ljomer forbi og iblant over hodene våre.

Samtidig er det masse overskudd og krefter når de amerikanske troppene rykker frem på slagmarken, og det drønner knallhardt, men kontrollert fra subwooferen når bombekasterne treffer sine mål. Her observerer vi ikke bare handlingen, vi blir nærmest en del av den!

Onkyo gjør også en habil jobb med musikk i både surround og stereo. Med 2L-produksjonen Tuvayhun føles det som å sitte midt i konsertsalen med koret rundt oss – lydbildet er virkelig helstøpt.

Konklusjon

Onkyo TX-NR7100 gir mye lydmessig valuta for pengene, og kan samtidig skryte av den lengste utstyrslisten i sin klasse. Med sine to ekstra forsterker-kanaler og avanserte romkorreksjon (Dirac Live) er dette en meget habil kino-maskinist som vi ikke nøler med å anbefale.

Når bare det beste er rått nok

I forbindelse med 110-årsjubileet for tre år siden lanserte Denon sin hittil beste hjemmekinoforsterker, nemlig AVC-A110. Et ekte flaggskip, som overgikk forgjengermonsteret AVC-X8500H, med hele 13 forsterkerkanaler.

Med etterkommeren AVC-A1H har man derimot høynet til hele 15 kanaler, og dessuten med balansert XLR-utgang på samtlige fire subwooferutganger. I tillegg har den en stereo XLR-inngang til valgfri kilde.

Trenger du ikke balansert drift til dine subwoofere, kan disse XLR-utgangene i stedet omadresseres til for eksempel en hodetelefonforsterker eller balanserte effektforsterkere til frontkanalene.

15 kanaler betyr at AVC-A1H kan drive et 9.4 surroundoppsett, i tillegg til seks ekstra takhøyttalere (9.4.6). Har du planer om færre høyttalere, kan du bruke overflødige forsterkerkanaler til å biampe fronthøyttalerne, eller adressere dem til andre soner i hjemmet. For eksempel til et stereoanlegg på soverommet.

Lyden av Denon AVC-A1H

Med så mange kanaler får man en helt vill romfølelse på surroundlyden. Rasling i trær, en sval bris som omringer oss. En kvist som knekker, en stemme som roper. Alt skjer med sånn presisjon, at man hører nøyaktig hvor det kommer fra.

Timingen mellom kanalene bak, front og oven er upåklagelig, hele lydbildet er i fase.

Selv med ulike høyttalere i oppsettet, har romkorreksjonen jevnet ut for ulikhetene. Og kjøper du en Dirac-lisens i tillegg, da skal du virkelig få høre sammenheng! Den beste romkorreksjonen vi vet om.

Dette er virkelig den komplette opplevelsen. Både på film og musikk.

Konklusjon

Denon AVC-A1H er den beste flerkanalsforsterkeren derfra hittil. Med god margin. Ikke bare har den et svimlende antall høyttalerkanaler, men den låter også enda bedre enn sine forgjengere.

Dette er en skikkelig end game-forsterker for entusiaster, som er villige til å strekke seg lengre enn langt for å oppnå hjemmekinodrømmen.

Kruttpakke med superoppløsning

Hegel H590 var kanskje den beste integrerte vi hadde hørt, da vi testet den i 2018. Men utviklingen går fort, spesielt innen elektronikk og digital prosessering, og mye har skjedd i løpet av de siste årene. Hegel har valgt å hente mer inspirasjon fra det heftige todelte forsterkersettet P30A og H30A, enn fra H590, i utviklingen av den integrerte H600. Som riktignok deler kabinett fra sin forgjenger, men det er omtrent det.

Der hvor H590 skiltet med litt artige 301 watt per kanal i 8 Ohm, har Hegel litt småfrekt økt effekten til 303 watt i H600. Dempefaktoren er som hos forgjengeren 4000 i 8 Ohm, for å gi stålkontroll i bassen uansett høyttalerimpedans. Dobbel mono-design skal gi nært ytelsen til to monoforsterkere i én boks.

Lyden av Hegel H600

Umiddelbart får man følelsen av at H600 er lettere til beins enn sin forgjenger, med litt mindre slagkraft i bassen. Men man blir lurt, for det er nemlig bare at det er mer oppløsning i toppen, kombinert med at bassen er enda strammere.

Cymbalene låter vektløst, og avleveres særdeles kjapt. Alt er strammere og bedre definert her, og forsterkeren slår minst like hardt som sin forgjenger. Den driver hva som helst av høyttalere med den største overbevisning, selv høyttalere som koster både dobbelt så mye og oppover, som forsterkeren.

Det er rett og slett et ultrakomplekst lydbilde her, med tydeligere klangstrukturer enn det meste annet vi vet om.

Konklusjon

Hegel H590 var lenge en referanse i sin klasse, men det er merkelig hvordan et bedre produkt plutselig kan sette en gammel favoritt i skyggen. Den nye kongen på haugen heter Hegel H600, med viktige oppgraderinger i hele signalkjeden, og som låter så vanvittig bra – både på lavt og høyt lydnivå – at det meste annet blekner.

Den er i en prisklasse for spesielt interesserte. Men de som er heldige nok til å kunne skaffe seg en, vil ikke angre.

Noe av det beste vi har hørt

Etter en årrekke med Naim-produkter av nesten identisk utseende, kom de med noen riktig friske pust i Uniti-serien i 2016. Nå er det New Classic-serien sin tur. Som dessuten endelig har fått balanserte XLR-tilkoblinger!

Det grønne lyset i Naim-logoen og bak knappene i fronten er nå erstattet med hvitt. Som gir et mer moderne preg, inspirert av Uniti-serien.

Der hvor den eldre forforsterkeren NAC-N 272 har en knøttliten skjerm i grønt monokrom til å vise menyer og informasjon om musikken man spiller, er skjermen på den nye NSC 222 i fulle farger, og dessuten mye større.

Effektforsterkeren NAP 250 bruker åtte keramisk isolerte transistorer hentet fra Statement-forsterkeren NAP S1, som er en ekstrem monoforsterker til prisen av en liten leilighet – per kanal! Resultatet er en usedvanlig stillegående, men kraftig effektforsterker, med rå kontroll, timing og kontant lyd.

Lyden av Naim New Classic 200

Sangstemmer går rett i hjerterota, det er umulig å ikke bli grepet. Alt låter kontant og fjellstøtt, samtidig som nerven i musikken kommer frem som bare det.

Naim-settet låter fabelaktig som det gjør. Og enda bedre om man oppgraderer forforsterkeren med den eksterne strømforsyningen NPX 300. Den tryller frem enda flere lag i musikken. Lydbildet vokser i dybde og i bredde, og et sangkor blir enda bedre separert. Alt har bedre fokus.

Og om du trodde 2 x 100 watt ikke var nok til å gi noen skikkelig magespark, så tro om igjen. Her er det full kontroll, selv når man spiller så høyt at naboen får nok.

Konklusjon

I disiplinen å gripe både hjertet og hjernen til lytteren, stiller Naim ytterst sterkt med New Classic NSC 222 og NAP 250. Strømming med et glimrende grensesnitt gjør at hvem som helst kan bruke dette.

Lyden er eksepsjonell. Rytmesansen, oppløsningen, bassresponsen. Alt er på plass, enda strammere og i bedre fokus enn tidligere. Og skulle du føle for å oppgradere senere, kan du kjøpe ekstern strømforsyning og få enda bedre lyd. Dette er lyd i drømmeklasse.

Den beste budsjettstrømmeren

For et halvt år siden testet vi Wiims lille trådløse Pro-streamer. Som tross navnet er en budsjettstreamer som støtter både bit-perfect strømming, Chromecast og AirPlay 2.

Pro Plus-versjonen støtter også høyoppløst lyd opp til 24-bit og 192 kHz, men har fått en ny digitalomvandler fra AKM, og bedre op-amper på den analoge utgangen.

Den støtter også gapless avspilling. Plus-modellen leveres i tillegg med en Bluetooth fjernkontroll, den samme som er ekstrautstyr til Wiim Pro, med en egen knapp for stemmestyring. Akkurat som på fjernkontrollen som følger med Apple TV 4K.

Lyden

Med Short Story, fra Arild Andersen Groups album Affirmation, strømmende ut av de analoge utgangene, lyder musikken bedre fokusert, bassen er strammere og lydbildet oppleves friskere. Jeg skal ikke si at forskjellen er enorm, men lyden fra de digitale utgangene på en Wiim Pro er litt slappere dynamisk sett og mykere fokusert.

Når jeg bytter til den digitale utgangen og sender musikken rett i en ekstern DAC, strammes fokuset, lydbildet åpner seg, og bassen blir mer fremtredende. På Short Story arter det seg slik at lydbildet vokser i dybden, slagverket blir bedre definert, og detaljer tydeligere gjengitt.

Konklusjon

Pro Plus-streameren lyder tydelig bedre enn Pro-utgaven, men forskjellen er ikke så stor at jeg mener det er verdt å oppgradere fra Pro til Plus. Men for de som lurer på om de skal velge Pro eller Plus, er svaret Plus. Med fjernkontrollen i esken, bedre lyd både fra den analoge utgangen og inngangen, er det åpenbart at Plus er verdt de ekstra pengene, og legger man til at den også lyder bedre når signalet går digitalt til en DAC, er valget enkelt.

Sjeldent godt kjøp

Regas platespillere er kjent for spilleglede og enkel betjening. 50th Anniversary Edition tar alt dette et godt stykke videre, og parkerer samtidig konkurrentene i denne klassen, med den åpneste, best balanserte og mest engasjerende lyden.

Planar 3 50th Anniversary Edition, er en Planar 3 med en 12 mm glasstallerken og RB330 tonearmen vi kjenner fra testen av Planar 3. Men denne utgaven markerer altså 50-årsjubileet, og skiller seg fra en standard Planar 3 på noen viktige områder.

Den mest betydningsfulle forskjellen er at jubileumsutgaven leveres med Regas Neo MK2 strømforsyning. Det gir en mer stabil rotasjonshastighet, og følgelig bedre lyd. Bonusen er at man får 33/45-bryter for bytte av hastighet. Det man ikke ser fullt så godt, er at motoren har samme drivhjul som den dyrere Planar 6, og Regas beste drivrem – Reference EBLT. Som er standard på de dyrere  Planar 6 og 8.

En Rega Exact MM-pickup leveres ferdig montert i RB330-armen, og det tar 10-15 minutter å sette opp spilleren før den er klar.

Lyden

Det spiller egentlig ingen rolle hva jeg spiller. Jazz, klassisk, eller rock. Rega-spilleren leverer musikken på sølvfat hver gang. Lydkvaliteten er et solid steg opp fra en Planar 1 eller Planar 2, og spilleren leverer et mye større, åpnere og mer fokusert lydbilde enn sine rimeligere slektninger. Reloop, Technics og Pro-Ject, har alle sammen spillere i samme prisklasse, med litt ulike egenskaper. Men ingen av dem er så komplett musikalsk som Regas 50th Anniversary Edition.

Konklusjon

50th Anniversary Edition av Rega Planar 3 koster bare lite grann mer enn en standard Planar 3. Som hvis man hadde byttet ut drivremmen med Regas beste, og kjøpt Neo MK2 strømforsyningen separat, ville kostet en del mer. Der er derfor denne utgaven av Planar 3 er et så godt kjøp. Men ikke bare derfor. Den spiller så godt at den nærmer seg den dyrere Planar 6 på ren musikkglede og formidling. Det er ingen liten bragd. Vårt råd er å handle før det er for sent. Rega sier at de produserer 50th Anniversary Edition bare i 2023 som er jubileumsåret. Så er det slutt.

Gullstandarden blant musikkstrømmere

Det er noe med måten musikken klinger på som skiller Auralic-spilleren fra de andre. Sammenlignet med Naim-spilleren, er det mer luft og innsikt her, og bassen er strammere og mer potent sammenlignet med HiFi Rose RS150B. Det er viktig å merke seg at forskjellene ikke er store. Vi måtte bytte mellom dem flere ganger for å få dissekert lydkvaliteten i tilstrekkelig grad til å rangere dem.

Men vi snakker mer enn subtile forskjeller, om enn ikke natt og dag, og i denne klassen er det ofte de små nyansene som utgjør det store forskjellen for mange.

Jan Gunnar Hoffs Living får nydelig klaverklang med fin dybde og stort, luftig og åpent lydbilde. – Jeg synes lydbildet er stort, det er mer av alt her, sier Geir. Sporet med Taylor Swift og Bon Iver, åpenbarer seg med et svært tydelig definert lydbilde, hvor vokalene står i markert kontrast til hverandre.

Bluetooth og Wi-Fi

Spilleren ligner på forgjengeren, men den aluminiumsgrå bunnplaten forteller oss at dette er noe annet. Det er det også, for det er ikke bare bedre demping av chassiset som gjør Aries og Altair G1.1 til et bedre produkt. På innsiden sitter det en nyere og bedre digitalkonverter, en skarpere Femto-klokke med en nøyaktighet som måles i femtosekunder, som demper jitterstøy enda bedre enn forgjengeren klarte. Det er både Bluetooth og Wi-Fi innebygget, sistnevnte via to antenner på baksiden, og man kan koble til kablet nettverk med Ethernet-kabel.

Konklusjon

Auralic Altair G1.1 er et referansepunkt for streamere i denne klassen. HiFi Rose-streameren byr på langt bedre brukervennlighet og flere funksjoner, men koster en del mer. Naim-streameren koster det samme og puster Auralic i nakken på lydkvaliteten, men når alt kommer til alt mener vi at Auralic Altair G1.1 er det beste kjøpet i denne klassen. Kombinasjonen av brukervennlighet, tilkoblinger og lydkvalitet scorer høyest i vår bok, og særlig det siste er viktig. Da er det ingen tvil. Auralic Altair G1.1 er referansen i klassen.