Fantastisk high-end-forsterker

Det er fristende å kalle Michi et nytt, high-end undermerke av japanske Rotel, selv om navnet først dukket opp i noen high-end-produkter i 1991. I 2019 ble Michi-navnet gjenopplivet, med forsterkersettet P5 og M8, og dessuten stereo effektforsterkeren S5. Og nå med et par nye integrerte forsterkere kan man endelig kalle det en familie. Michi X3 er den minste og rimeligste, men det betyr slettes ikke at den er noen smågutt.

Michi-produktene er nokså minimalistiske utenpå, men bygget som tankser. Det samme gjelder X3. Minst i familien, men likevel heftig bygget. Den er 2 cm bredere enn normalt, som gir den et ganske ruvende ytre. Og med nesten 30 kilo på badevekta oser den byggekvalitet som få andre.

Bluetooth

Forsterkeren har bare én måte å strømme musikk på, og det er med Bluetooth. Ja, du leste riktig. Tanken er vel kanskje at det skal være en brukervennlig måte for andre familiemedlemmer å spille av musikk på, når entusiasten er bortreist. Men det er likevel merkelig å lage en såpass påkostet forsterker med digitalkonvertering, men uten noen skikkelige strømmemuligheter. Her kunne de godt kostet på seg AirPlay eller Chromecast som minimum, gjerne også Roon-støtte.

Heftig og herlig forsterker

At Rotel Michi X3 er den minste forsterkeren under Michi-paraplyen betyr slettes ikke at den er liten. Den er nemlig både stor, tung og herlig kapabel. Med 2 x 200 watt i 8 Ohm og hele 350 watt i 4 Ohm driver den hva det skal være. Og den gjør det med ynde når musikken krever det, og den reneste råskap når det dikteres.

Her får du sånn i pose og sekk, at det er fristende å svare «alle!» når noen spør hvem forsterkeren er laget for. Den bryr seg nemlig fint lite om musikksjanger eller høyttalere. Her kommer musikken ut som den er spilt inn, og det med fullstendig stålkontroll.

Glimrende digitalkonvertering og et vell av digitale innganger kommer meget godt med.

En perle av en forsterker

For enkelte vil Yamaha-forsterkeren mangle noe vesentlig, og det er ikke lydkvaliteten vi tenker på.

Den integrerte A-S2200 er den midterste i Yamahas serie på tre, integrerte forsterkere i premium-klassen – A-S1200, A-S2200 og A-S3200. Som er bygget på samme måte, men mer påkostet med dyrere komponenter, kraftigere strømforsyning og bedre mekanisk kvalitet, ettersom prisen øker.

Forsterkerne er rene analoge konstruksjoner, helt uten digitale tilkoblinger, strømming eller nettverkstilkobling. Det kan fort gjøre dem uaktuelle for noen, som heller vil velge Hegel H190 eller Naim Uniti Atom, som har alt dette, men mangler noe Yamaha-forsterkeren har: Platespillerinngang. Både for MM- og MC-pickup.

Men først pakket vi opp A-S2200 og satte den ved siden av en Hegel H360. Litt A-B-testing avslørte at Hegel-forsterkeren har strammere bassdynamikk og mer krefter og kontroll når man spiller høyt, men Yamaha-forsterkeren har fetere bass og mye mer romfølelse. På våre Sonus faber Olympica III, fikk Leif Ove Andsnes Beethoven-innspilling mer dybde og klang, og klavertonene fikk klinge mer ut med Yamaha-forsterkeren.

Yamaha-forsterkeren er uforskammet forseggjort. Tresidene i sort pianolakk og den børstede aluminiumsfronten i sort eller sølv, det analoge effektmeteret, og de silkemyke kontrollene – deriblant volumkontrollen, gir en skikkelig solid dose luksus.

Yamaha A-S2200 dekker ikke alles behov, men med primært analoge lydkilder, spiller den integrerte forsterkeren himmelsk. Den lyder langt kraftigere enn oppgitt, og åpner for musikken på samme måte som når et teppe trekkes fra scenekanten. Man får lyst til å klappe i hendene når musikken stopper, så engasjerende er den. Den gjengir bass og trommer med en autoritet som får Lars Ulrich til å rødme, sopraner til å synge som engler, og fyrer opp varmen på romantiske ballader, så det drypper av veggene.

Fulltreffer på første forsøk

Man skal skru opp lyden temmelig mye før det suser i høyttalerne, når en V10 er tilkoblet. Men da høres en svakt høyfrekvent susing (white noise), som også mange andre phono-trinn har. Ikke Electrocompaniet ECP-2, men her ligger susingen lavere i frekvens.

Ingen av de to er like stille som Rega Aura MC, men det phono-trinnet (som bare kan brukes med MC), er nesten er fire ganger dyrere.

De tre har forresten en fordel kontra mange andre phono-trinn, de har balanserte utganger, som gir litt mindre støy og litt mer gain.

Det siste har Hegel V10 bøtter og spann av. Phono-trinnet minner ikke overraskende om klangen fra Hegels forsterkere. Stramt, detaljrikt, dynamisk, og med mektig potent bass. Lydbildet åpner seg mer opp med V10, sammenlignet med et enkelt phono-trinn av typen man gjerne finner i en forsterker.

Det Hegel V10 er best på, er den sorte, støyfrie bakgrunnen som males bak utøverne, og den nøytrale klangen som slipper detaljer så godt gjennom. Radka Toneffs sarte vokal behandles med finesse, og har nydelig dybde og varme, mens klaverklangen er dyp og klangfull. Lengre opp i frekvens, er transienter litt mer dempet enn på lave frekvenser, og gitarklangen til Mark Knopfler lyder eksepsjonelt kraftfull her, men de høyeste tonene klinger ikke like lenge som med Rega Aria MC.

Man kan lure på hvorfor det har tatt dem nesten 30 år å komme opp med et phono-trinn. Hegel V10 er et gjennomført vellykket første forsøk, som gir mersmak (V20, Bent?), og et must for alle vinylsamlere som elsker lyden av en Hegel forsterker. Alle vil kanskje ikke være tilfreds med musepianoet bak, og noen har kanskje en mer romantisk tilnærming til hvordan vinylplater skal låte. Men for de som vil ha en åpen, dynamisk, nøytral og fremfor alt støyfri lyd fra vinylplatene, er lydkvaliteten fra Hegel V10 så bra det kan bli i denne klassen.

Det beste av begge verdener

Nå kan vi legge Marantz SACD 30n til listen blant de beste kombinerte CD- og strømmespillerne i markedet. Den svært attraktive spilleren er ett av to nye produkter i Marantz nye 30-serie. Den integrerte forsterkeren Model 30 er den andre. Dén har forresten bare analoge innganger, ingen strømming, og sånn sett kompletterer SACD 30n anlegget med CD-avspilling og strømming.

Den har innebygget Bluetooth som demokratiserer strømmingen slik at alle kan koble til og strømme fra mobilen. Med Wi-fi og AirPlay 2 kan man strømme i enda bedre kvalitet over husets trådløse nettverk, og med Ethernet kan man kobles seg til ruteren og strømme over Wi-fi for avspilling av lydfiler i full studiooppløsning.

Den grunnleggende lydsignaturen heller fremdeles mot varm fylde, men lyden er aldri ullen, musikken lyder aldri tilbaketrukket eller dynamikken anemisk. Neida, lydbildet er gjennomsiktig, rikt på detaljer og på CD viser den at Marantz er bedre på å tune digitallyd enn de fleste andre.

Det lyder mykt og pent når det skal, men har bitt og snerr når det behøves. Den dynamiske kontrasten er merkbart bedre enn fra en Cambridge Blu-ray-spiller jeg har stående, og det store lydbildet spilleren presenterer minner mer om McIntosh MCD600 til tre ganger prisen, enn en CD-spiller i lavere prisklasse.

Den nye 30-serien fra Marantz med den integrerte forsterkeren Model 30, og SACD 30n, er en herlig kombinasjon som byr på alt man trenger av tilkoblinger til signalkilder, og en svært bra kombinasjon for musikkentusiastene som vil unne seg litt ekstra. De står godt på egne ben hver for seg, men man må berømme hvor vellykket SACD 30n er blitt som kombinert CD- og nettverksspiller. Med denne er man sikret god lyd i anlegget i lang tid fremover.

Ny legende fra Thorens

Den remdrevne TD 1600 og TD 1601, med motorisert armløft og elektronisk motorstyring, er en vellykket blanding av klassiske prinsipper, og moderne elektronikk.

Den spiller langt over sin liga og det er lite trolig at det blir en enkel oppgave å finne bedre analog lyd enn dette, i denne prisklassen. Hvertfall for de som setter pris på et luftig, ultranøytralt, presist, åpent og dynamisk lydbilde. Den lyder mer potent og dynamisk enn forgjengeren RP10, og med den nye Apheta 3 er dette en pakke som kan gjøre ende på søken etter en bedre platespiller, for veldig mange vinylelskere.

Lyd blir det når nålen senkes ned i vinylrillene. Vår TD 1601 var fra leverandør utstyrt med en ZYX Premium 4D MC-pickup, en kostbar, åpen affære med lave 0,24 mV utgangspenning, som gjorde en utmerket jobb i den mellomtunge TP92-armen.

Det ga meg et forfriskende gjennomsiktig og detaljer lydbilde, med svært bra fokus kanskje spesielt i mellomtoneregisteret, men også i diskanten. Man får et dypere lydbilde med mer innsikt og flere klangnyanser, på en Linn Akurate LP12, og et enda strammere fokus på en Rega Planar 10. Mens Thorens-spilleren legger seg et sted i mellom de to.

Musikken klinger varmere på en TD 1601 enn på en Planar 10 med Apheta pickupen, men har ikke fullt så bred klangstruktur og fylde i bassen, som en LP12 kan ha.

Thorens TD 1601 er et velkomment comeback for den anerkjente Thorens-lyden. Den er faktisk bedre enn noensinne, og jeg har ikke hørt en bedre Thorens-spiller siden TD 350. Hvis dette er noe som helst indikasjon på hva vi har i vente fra den kanten, er det bare å glede seg. Og gratulere Thorens med endelig å ha ‘kommet hjem’. Den velspillende og velbygde spilleren, er så god at den med riktig pickup, kan utfordre hva som helst i denne klassen, og ende på toppen av pallen.