Få filmer har oppnådd større kultstatus, og blitt heftigere diskutert, likt og mislikt, enn Ridley Scotts sci-fi klassiker Blade Runner fra 1982. Stort sett fikk filmen hard medfart av kritikerne ved premieren, men etter 7 (!) versjoner, der den beste er Blade Runner – Final Cut (2007), er de fleste i dag enige om at den er en ubestridelig klassiker.
Oppfølgeren plukker opp tråden 30 år etter originalfilmen, der det nå er K (Ryan Gosling) som er LA politiets fremste «Blade Runner». Jobben består i å jakte på, og eliminerer, replikanter/kunstig intelligente som ikke lar seg kontrollere.
Franskkanadieren Denis Villeneuve har tidligere vist mestertakter, med en usedvanlig visuell lekker stil. Sist i den mektige, og dypt filosofiske, Arrival – med Blade Runner 2049 overgår han seg selv!
Hver scene er som en fascinerende, ekstremt gjennomtenkt, kunstinstallasjon, der intet er overlatt til detaljene. Vi suges inne i handlingen i den dystopiske fremtiden, der det suggerende musikksporet spiller en fremtredende rolle.
I det vi trer inn i et avfolket Las Vegas er det som å stå i Helvetes forgård, den perfekte analogien, i det syndens og fråtsingens by ligger øde og delvis knust til støv. Alt som er igjen er rester av de prangende kulissene – som bautaer over menneskehetens dekadente livsførsel.
Harrison Ford gjorde en glimrende Blade Runner i originalfilmen. Han fremstilte ham overbevisende, uten store fakter, og fikk frem kompleksiteten i karakteren. Når han så 25 år senere gjentar rollen var fallhøyden stor, ikke minst fordi det er lenge siden vi har latt oss imponere over Fords innsats på det hvite lerret – muligens fordi han rett og slett ikke har blitt tilbudt saftige nok roller?
Ryan Gosling er, som vanlig, eksepsjonelt god, og får frem hele det komplekse følelsesregisteret i karakteren som slites mellom tro, tvil, hvem (og hva!) han er, og hvem han til slutt skal adlyde. Lydhør til det nærmeste selvutslettende overfor myndighetene og systemet, inntil han finner ut at alt ikke er slik han har fått det presentert.
Filmen er nærmere 3 timer lang, men fullstendig uten dødpunkter og overflødige scener. Selv om det er en del actionscener er det ro og ettertanke som preger den tidvis lavmælte filmen. Blade Runner 2049 viker ikke unna å stille de store, eksistensielle, spørsmålene som hvem er vi, hvor kommer vi fra og hva definerer et menneske? Hele tiden gnager en ubehagelig følelse i bakgrunnen, i det hemmeligheter avsløres lag for lag i beste thrillerstil.
En visuelt blendende film, der Villeneuve har perfeksjonert historien samt fått det beste ut av skuespillerne. En film som evner å overraske, underholde og samtidig er til ettertanke. Foto og musikk spiller en vel så riktig rolle, og helheten er uslåelig som årets beste film! 6 tindrende stjerner til denne umiddelbare klassikeren.