Enestående!

Få filmer har oppnådd større kultstatus, og blitt heftigere diskutert, likt og mislikt, enn Ridley Scotts sci-fi klassiker Blade Runner fra 1982. Stort sett fikk filmen hard medfart av kritikerne ved premieren, men etter 7 (!) versjoner, der den beste er Blade Runner – Final Cut (2007), er de fleste i dag enige om at den er en ubestridelig klassiker.

Oppfølgeren plukker opp tråden 30 år etter originalfilmen, der det nå er K (Ryan Gosling) som er LA politiets fremste «Blade Runner». Jobben består i å jakte på, og eliminerer, replikanter/kunstig intelligente som ikke lar seg kontrollere.

Franskkanadieren Denis Villeneuve har tidligere vist mestertakter, med en usedvanlig visuell lekker stil. Sist i den mektige, og dypt filosofiske, Arrival – med Blade Runner 2049 overgår han seg selv!

Hver scene er som en fascinerende, ekstremt gjennomtenkt, kunstinstallasjon, der intet er overlatt til detaljene. Vi suges inne i handlingen i den dystopiske fremtiden, der det suggerende musikksporet spiller en fremtredende rolle.

I det vi trer inn i et avfolket Las Vegas er det som å stå i Helvetes forgård, den perfekte analogien, i det syndens og fråtsingens by ligger øde og delvis knust til støv. Alt som er igjen er rester av de prangende kulissene – som bautaer over menneskehetens dekadente livsførsel.

Harrison Ford gjorde en glimrende Blade Runner i originalfilmen. Han fremstilte ham overbevisende, uten store fakter, og fikk frem kompleksiteten i karakteren. Når han så 25 år senere gjentar rollen var fallhøyden stor, ikke minst fordi det er lenge siden vi har latt oss imponere over Fords innsats på det hvite lerret – muligens fordi han rett og slett ikke har blitt tilbudt saftige nok roller?

Ryan Gosling er, som vanlig, eksepsjonelt god, og får frem hele det komplekse følelsesregisteret i karakteren som slites mellom tro, tvil, hvem (og hva!) han er, og hvem han til slutt skal adlyde. Lydhør til det nærmeste selvutslettende overfor myndighetene og systemet, inntil han finner ut at alt ikke er slik han har fått det presentert.

Filmen er nærmere 3 timer lang, men fullstendig uten dødpunkter og overflødige scener. Selv om det er en del actionscener er det ro og ettertanke som preger den tidvis lavmælte filmen. Blade Runner 2049 viker ikke unna å stille de store, eksistensielle, spørsmålene som hvem er vi, hvor kommer vi fra og hva definerer et menneske? Hele tiden gnager en ubehagelig følelse i bakgrunnen, i det hemmeligheter avsløres lag for lag i beste thrillerstil.

En visuelt blendende film, der Villeneuve har perfeksjonert historien samt fått det beste ut av skuespillerne. En film som evner å overraske, underholde og samtidig er til ettertanke. Foto og musikk spiller en vel så riktig rolle, og helheten er uslåelig som årets beste film! 6 tindrende stjerner til denne umiddelbare klassikeren.

Det kunstige universet ekspanderer – og imploderer

Det var en varm marsdag i Austin, Texas, under SXSW 2016, at vi først (av selveste JJ Abrams) ble introdusert for Westworld. Det lille klippet vi fikk se av den (da) uferdige serien gav oss skyhøye forventninger; forventninger som faktisk ble overgått i det sesong 1 ble lansert. Vel fortjent kåret vi Westworld til «Årets Beste TV-serie 2016-2017».

Kombinasjonen av et innovativt og grensesprengende plott, mesterlig foto og klipp, et visuelt festfyrverkeri, dyptgående dialoger, enormt budsjett til setdesign og kostymer, og topp skuespillerprestasjoner var en innertier. Med andre ord, mye å leve opp til – men den vanskelige andresesongen skuffer så visst ikke!

Kort fortalt kan de rikeste av de rike boltre seg i en overdådig luksuriøs, og virkelighetstro, «fornøyelsespark» satt til ville vesten, der samtlige av vertene er androider/roboter; kunstige mennesker så ekte at det er umulig å se forskjell på dem og ekte mennesker.

I en tid der Elon Musk og (avdøde) Stephen Hawking advarer om at kunstig intelligens kan bety slutten for menneskeheten kommer Westworld som en spenstig knyttneve inn i debatten.

Basert på romanen til Michael Crichton (som også har skrevet Jurassic Park), blir vi vitne til, som så ofte er tilfellet, at teknologien ikke alltid spiller på lag, samt at tukling med naturen kan gi uante konsekvenser.

I første sesong tok det litt tid for å få med seg hva vi faktisk var vitne til, hva som var drøm, hva som var fiksjon, hvem som var roboter, og ikke minst, hvilken tidslinje vi til enhver tid var i. Andresesongen er i så henseende minst like kompleks.

Nå som vertene får mer og mer selvbevissthet, utspiller det seg et mangefasettert handlingsmønster med forskjellige bihistorier, i forskjellige parker – fortsatt i forskjellige tidslinjer. I Westworld får man, heldigvis ikke, servert handlingen med teskje.

Med alt actionfokuset, i begynnelsen av andresesongen, forsvinner dessverre mye av de stillferdige filosofiske dypdykkene, ikke minst savner vi de fascinerende samtalene mellom vertene og skaperne rundt hva som er virkelig og hvordan de oppfatter virkeligheten.

Westworld er fortsatt en fantastisk serie, og en herlig fusjon av sci-fi, action og mellommenneskelig drama. Serien ser ut som om den har kostet et middels lands statsbudsjett, her er det ikke spart på noe, og har et manus og skuespillere i den fremste toppklassen.

Litt for mye actionfokus i første halvdel av andresesongen, der noe av mystikken vi opplevde i første sesong nå er borte, gjør at toppkarakteren ryker. Men du verden, du får nærmest ikke bedre, og heftigere, underholdning i dag, og Westworld evner fortsatt å overraske. 5 bunnsolide stjerner!