Mitt første møte med Ø Audio Icon? Det var på Hi-Fi-messen i Horten. Egentlig tittet jeg innom rommet for å høre elektronikk fra PS Audio, men det var de spesielle høyttalerne som trigget interessen. Det store lydbildet, den fysiske bassen, og de naturlige tonene pirret meg på en måte som jeg vel bare opplever et ensifret antall ganger i året. Med kraftige bass- og hornelementer i et Darth Vader-aktig kabinett, kunne de minne om noe Klipsch eller JBL hadde klekket ut. Så viste det seg at de er norske!
Da importøren – som også er konstruktøren – senere tok kontakt og spurte om jeg ville teste høyttalerne, så visste jeg at jeg måtte høre disse høyttalerne i egne lokaler, med elektronikk jeg kjente og musikk jeg likte.
Icon er store høyttalere, ikke bare til toveis-konstruksjoner å være, men uansett skala. Med meteren i høyden og 50 respektable kilo pr. stykk tilhører de den tyngre klassen.
Heftige kabinetter
Den dype konstruksjonen med sin kantete form ser ganske spesiell ut, der sidene er vinklet innover, for deretter å krummes rundt enda en kant, før de møter den smale baksiden. Det er ikke tilfeldig, for det er en velkjent sak at en høyttaler helst ikke burde ha noen parallelle flater. Dette for å hindre stående lydbølger inne i kabinettet, som dreper dynamikk og farger lyden. Mange nøyer seg med å skjule de skjeve flatene på innsiden av kabinettet, mens man har en mer homogen form på utsiden. Men konstruktør Sveinung Mala har like greit holdt hele konstruksjonen fri for parallelle flater. Også utsiden.
– Å holde høyttaleren fri for parallelle vegger reduserer innvendige stående bølger og refleksjoner som går tilbake igjennom membranen. Her er det derfor svært lite «kasselyd». Kabinettet er ekstremt velbygd med avstivere, som gir lite resonanser. Frontbaffelen er ekstra tykk i 60 millimeter MDF, og vi har brukt 30 mm MDF i resten av kassen, forteller konstruktør Sveinung Mala i en epost.
Innsiden av kabinettene er bekledd med dempeplater i bitumen. Dette er en tykk og tung oljemasse, også kjent som en av hovedingrediensene i asfalt. Akustisk filt er også på plass, det samme er dempeull på strategiske steder.
Skrå bassporter
På baksiden av hver høyttaler sitter to bassporter. Disse peker skrått bakover, i stedet for rett mot bakveggen.
– Dette er gjort for å kunne plassere høyttalerne nær bakvegg uten å få problemer, sier Sveinung. – Kassene er dessuten speilvendt, slik at man kan enten ha portene innover mot senter på begge høyttalerne, eller utover mot sidene. Dette gir litt ulik respons, spesielt i et rom med hjørneplassering. Med to porter kan den ene eller begge plugges igjen for å tilpasse bassresponsen til rom og preferanser.
Svær bass
Hver høyttaler huser et 12-tommers basselement. Dette er spesialutviklet i samarbeid med amerikanske Acoustic Elegance, som kun lager elementer for hånd.
– De har ekstremt fokus på ultimat ytelse og flere innovative løsninger i motorsystem for å få lav forvrengning i et stort frekvensområde, sier Sveinung.
Dette besvarer mitt neste spørsmål, nemlig hvordan et såpass stort basselement håndterer å spille høyt opp i mellomtoneområdet. Tross alt snakker vi om en tolvtommer med en hel centimeters slaglengde.
Sammen med et meget kraftig magnetsystem lover Sveinung dessuten at høyttalerne har nok kapasitet til å spille øredøvende høyt, men fortsatt med skikkelig lydkvalitet og kontroll.
Horndiskant
Diskanten er en tretommers titanmembran, huset i et diskanthorn som øker effektiviteten til høyttaleren. Titanmembranen er bekledd med et spesielt belegg som skal redusere resonanser som titanmembraner ofte kan ha.
Diskanthornet og det store basselementet gjør at spredningen kontrolleres, vi loves en konstant spredning på 60 grader sidelengs, fra lengt nede i mellomtonen og helt opp i toppen av diskanten. Oppover og nedover er det kun 50 graders spredning, med andre ord reduseres refleksjoner fra både sidevegger, tak og gulv ganske kraftig sammenlignet med de fleste andre høyttalere. Som igjen gjør Icon enklere å plassere i de fleste rom. Spesielt dersom du må plassere dem i et lite rom, eller må ha høyttalerne tett mot sideveggene.
Trenger ikke dyr forsterker for å låte bra
Høyttalernes hyggelige impedans og høye følsomhet gjør at jeg får lyst til å først sjekke dem ut med en smått underdimensjonert forsterker. Som strømmeforsterkeren Bluesound Powernode 2i, en liten men overraskende kraftig krabat til 8.000 kroner. Den er den beste strømmeforsterkeren jeg har hørt i sin prisklasse og størrelse, men sammenlignet med for eksempel Naim Uniti Atom har den ikke samme oppløsning og kontroll.
Det funker overraskende bra med Ø Audio Icon. Bassrytmene på Billie Eilish’ Bury a Friend pumper bra, og den dype sinustonen (50 Hz) rundt et minutt uti låta runger greit i kroppen. La gå, så mangler det litt basskontroll og det låter ikke livlig og luftig nok til å kunne kalle dette ekte high-end-lyd. Men underholdningsfaktoren er det ingenting å si på, og selv om det er urimelig å matche så dyre og store høyttalere med en liten forsterkersak som den fra Bluesound, så er vi definitivt inne på noe. Såpass at man faktisk kan brenne av nesten hele hi-fi-budsjettet på høyttalerne, og heller kjøpe seg en heftigere forsterker neste gang økonomien tillater det.
Mer forsterkerkraft!
Men så skjer det en hel del, når høyttalerne får bryne seg på den trofaste McIntosh MA7000, med digitalkonverteringen servert av RME ADI-2 DAC. MA7000 er for øvrig en transistorforsterker som minner mye om rør i klangen, bare mye mye kraftigere (250 watt). Lyden er varm som smeltet smør, men med en fabelaktig basskontroll. Plutselig låter høyttalerne størrelsen, med en fysikk og en tilstedeværelse som det skal endel til å slå. Den spinkle, nesten hviskende stemmen til Billie Eilish får mer fylde, samtidig kommer luftlagene i toppen frem med tydeligere strukturer. Lydbildet er stort, og fjellstøtt.
Full kontroll er det også på Opeths Eternal Rains Will Come. En skikkelig heftig progmetall-perle, som starter og stopper hele tiden gjennom den innledende delen, hvor høyttalerne hele tiden har full kontroll på hvert trommeslag. Det rolige partiet to minutter uti er nifst stemningsskapende, med en usedvanlig varm klang i den cleane elgitaren. Så blir det moro igjen, med et jazzaktig parti før den flotte vokalen til Mikael Åkerfeldt omsider kommer inn.
Kombinasjonen ADI-2 DAC, MA7000 og Icon låter glitrende, og vil for mange være et fint siste steg i jakten på det optimale hi-fi-anlegget. Men mon om det kan bli enda bedre?
Enda bedre kontroll
Inn med Hegel H590. En forsterker på størrelse med MA7000, bare ikke med et like flott kabinett – men med enda mer kraft (301 watt), og en uhorvelig god USB-DAC innebygd. Den låter ganske annerledes fra McIntosh. Ikke samme smøraktige mellombass, i stedet er Hegelen enda strammere med bedre kontroll, og den har mer luft og oppløsning i de lyseste frekvensene. Noe Icon sier ja takk til. Selv om noen nok vil foretrekke den ekstra varmen de får med McIntosh-en.
Nydelig klassisk
Det nydelige klassisk-albumet Nordic Noir av Mari Samuelsen som kan strømmes i Tidal med Master-kvalitet, har fantastiske tonestrukturer i pianoet til Gunnar Flagstad, og strykerne som serveres av Trondheimsolistene har vel sjeldent klinget bedre. Ethvert plukk og gnikk på felene låter med en krisphet og hurtighet som man bare får av virkelig gode – og dyre – komponenter, og celloen kommer ut med en million klangfarger.
Diskanten noe tilbakelent
Man kan argumentere at høyttalerne gjerne kunne hatt enda mer luftighet i diskantregisteret. Slik er det gjerne med hornøyttalere. Men Icon låter langt fra innestengt, og sammenhengen i tonene er upåklagelig. Sammenlignet med de mye dyrere semiaktive Avantgarde Acoustic Zero TA XD er det mer oppløsning i toppen hos Ø Audio Icon, og de er dessuten langt mindre skarpe. Avantgarde-høyttalerne er temmelig brutale i toppetasjen, og Icon har dessuten et dypere, mer komplekst lydlandskap. Fordelen med Avantgarde er at de er langt mer følsomme (104 dB/1W) og kan spille enda mer brutalt høyt. Det er det nok likevel få som finner nødvendig. Icon har plenty med kraft.
Raw Surface-referanse
Våre referansehøyttalere, de danske Audiovector SR3 Arreté Raw Surface er blant undertegnedes soleklare favoritter. Prisen er riktignok 115.000 kroner for et par, men så låter de da tilsvarende fantastisk.
Danskene har mer luft i toppen, og folder ut et enda større lydbilde som man nærmest kan bevege seg inn i. Og de kan spille omtrent akkurat like høyt med samme kraft som Icon. Fordelen Icon har, er at diskanten henger enda bedre sammen med resten av frekvensområdet. Mer homogen, altså. Den bare ruller av tidligere, så de aller lyseste frekvensene ikke kommer frem på samme måte. Dermed er det ikke fullt så mye luft og skinn i trommecymbaler, og lysere kvinnevokaler har altså mer brystklang, men mindre luft fra stemmebåndet. Men Icon-høyttalerne blir aldri skarpe, som er imponerende fra horndiskanter.
Konklusjon
Icon er den første høyttalermodellen fra norske Ø Audio. En stor og tung gulvstående høyttaler, som vet å slå fra seg.
Harde magespark er imidlertid ikke det viktigste med høyttaleren, selv om det selvsagt er en kjærkommen kvalitet. Det vi falt pladask for, var den flotte tonale balansen, og dens evne til å koble seg til lytteren uten å få for mye av rommet med i regnestykket. Lyden er fysisk og kontant, kontrollen bevares selv når det skjer mye. Og om høyttalerne kan klassisk! Instrumentene låter fantastisk, og selv om det finnes høyttalere med enda mer rom og luft i lydbildet, så er Icon bra på det og.
Høyttalerne er altetende hva gjelder musikksmak, og de funker fint med de aller fleste forsterkere. Men de vokser virkelig med oppgaven, så har du mulighet gjør du lurt i å kjøpe en virkelig god forsterker i tillegg.
Vi kunne godt ønske oss enda luftigere overtoner, men totalt sett er dette en meget velkonstruert høyttaler. Du gjør lurt i å høre denne før du kjøper noe annet.
Hørte denne i dag, meget imponerende.