anmeldelse: Dumbo

The Walt Disney Company har sett dollartegnet i øynene og spyr nå ut liveversjoner av sine gamle animasjonsklassikere raskere enn vi skifter undertrøyer. Ikke så rart, all den tid de så langt har spilt inn 60 milliarder (!) kroner på live remakes av sine gamle filmskatter. Dumbo er en av de bedre.

Den klassiske historien om den lille elefantungen med de gigantiske ørene som mobbes av de andre dyrene på sirkuset er en av Disneys mest kjente og kjære filmskatter. Alle satt vi med en tåre i øyekroken i det Dumbo slo tilbake og viste frem sine flyvekunstner, med sjarmtrollet Timothy Mouse i hatten og en «magisk» fjær i snabelen. Originalfilmen (1941) er kun på litt over én time, mens årets live-versjon klokker inn på nesten to timer.

I motsetning til de andre remakes av Disney klassikere, så har man denne gangen tilført historien noe nytt, som både utdyper karakterene og gir mer fylde og interesse til plottet. Den kyniske sirkusdirektøren gestaltes elegant av Burton-gjengangeren Michael Keaton, mens fyrrige Eva Green står på Dumbo og dyrenes side i kampen om rettferdighet og anstendighet.

I sedvanlig Tim Burton-stil (regi) er filmen en visuell fest for øynene, med nydelige detaljer, en usedvanlig fargerik scenografi og absolutt herlig filmet og lyssatt. Som i originalen er karakterene også denne gangen litt endimensjonale, men Green har en spennende karakterutvikling.

Animasjonen er lytefri og Dumbo ser tilforlatelig ekte, og søt, ut. Dessverre har de utelatt enkelte elementer fra originalen, som da Dumbo drikker seg dritings, samt de pratesjuke, frekke kråkene. Nyinnspillingen mer moralsk «korrekt» og er ikke fullt så sjarmerende og emosjonell som originalen, men definitivt verdt sin egen film. 4 sterke stjerner.