Anmeldelse: Fremvandrerne (Beforeigners), sesong 1

Skaperne bak den sære, men fornøyelige, Netflix-suksseserien Lilyhammer, med Springsteen-gitarist Steven Van Zandt som amerikansk mafiatyster under vitnebeskyttelse i den norske OL-byen Lillehammer, der man snakket en merkelig blanding av norsk og engelsk, satser nå hos konkurrenten HBO.

Innvandrerbølgen sørfra
Manusforfatterne Anne Bjørnstad og Eilif Skodvin har helt åpenbart latt seg inspirere av innvandrerbølgen fra Afrika mot Europa, som nådde sin topp både i antall mennesker og mediedekning i 2015, når de skrev manus til Fremvandrerne.

I serien, satt til nåtidens Oslo, møter vi det nygifte paret Lars (Nicolai Cleve Broch) og Marie Haaland (Agnes Kittelsen). Lars er politietterforsker, og det nyforelskede paret har nettopp kjøpt seg leilighet i hjertet av nye Oslo sentrum. Samme kveld begynner mennesker fra en annen tid (!) å «poppe» opp av Oslofjorden. Noe de også gjør rundt om i hele verden.

De tidsreisende «fremvandrerne» er fra fortiden, i en herlig miks av 1800-tallet, vikingtid og siste istid. Fra en annen kultur, og en helt annen tid har de utfordringer med å tilpasse seg dagens skandinaviske velferdsstat, med nåtidens normer og regler.

Det oppstår ghettoer, med klynger av tids-innvandrere som får egne butikker, restauranter og puber i sin lille enklave av byen – der de kan dyrke livet de er vant til. Sameksistensen mellom nåtidens innbyggeren og de nyankomne skaper problemer og konflikter; som for eksempel geitehold i heisen i en bygård. Høres kjent ut?

 

Drapsgåte
I kjent stil fra virkeligheten er det alltids noen drittsekker som ser anledningen til å utnytte samfunnets svakeste. Mange av de ulovlige immigrantene fra Nord-Afrika og Midtøsten som ulovlig strømmer inn i Europa, blir lurt inn i sexindustrien og ender opp som traffickingsofre, så også med fortidsmenneskene i Fremvandrerne.

Her er det kyniske bakmenn, organisert i selskapet Chro Magnon (!), som, bokstavelig talt, fisker opp nyankomne kvinner fra fortiden, doper dem ned med narkotika og selger dem til byens «gledeshus». Noe går, selvsagt, galt, og en av kvinnene flyter død opp på en strand i Oslo sentrum. Lars og steinalderkvinnen Alfhildr (Krista Kosonen, Blade Runner 2049), som er første fremvandrer i politikorpset, kommer (overraskende fort) på sporet av drittsekkene.

Cleve Broch gjør en god figur, men det er Krista Kosonen som stjeler de scenene hun er med i. Hun er selvsikker, har stor tilstedeværelse og herlig komisk timing. Det sagt, så spiller de hverandre gode, og det er dialogen og komikken dem imellom som er seriens sterkeste kort. Mange av de andre karakterene blir rett og slett for karikerte, om enn dog småhumrende morsomme, men på en «teit» måte.

Eksperimentell konsepthumor
Som i Lilyhammer tar Bjørnstad og Skodvin typiske ting fra vår egen samtid og ser på det med et skjevt blikk. Her latterliggjøres alt fra bloggere, den harry russefeiringen og (antatte) glutenallergikere. Men for ofte blir humoren litt for enkel og kunstig konstruert; joda det er gøy med en kvinne fra steinalderen som bruker mose som bind, og hulemenn sittende i tretoppene, men særlig sannsynlig er det ikke.

Selvsagt er politietterforsker Haaland rusavhengig, skilt og desillusjonert. I all sin u-orginalitet lener serien seg for tungt på klisjeer og forutsigbarhet i persongalleriet og karakterutviklingen.

Alt i alt er Fremvandrerne en morsom serie, som definitivt har potensialet, men som fortsatt har mye å bevise for virkelig å innfri. Det har jo vist seg at lettere absurd genremiks, som lettbent komikk satt til vikingtiden, har fungert godt (Vikingane). 3 sterke stjerner til Beforeigners.

HBO byr denne gangen på overraskende god strømmekvalitet. Billedkvaliteten er skarp og detaljert selv i mørke scener. Selv lydsporet innfrir. Premiere 21. august på HBO Nordic.