anmeldelse: Chernobyl

Det er i år 33 år siden en av reaktorene ved Tsjernobyl-kjernekraftverket i Sovjetunionen (dagens Ukraina), bokstavelig talt, ble blåst til himmels. Tidenes verste kjernekraftulykke var et faktum – og sovjetrusserne gjorde alt de kunne for å dekke over katastrofen/skandalen.

Realistisk dystert
En serie uheldige hendelser, som inkluderte dårlige/billige løsninger i reaktoren, inkompetente ledere på Tsjernobyl-kraftverket, forsøk på å redde eget skinn, higen etter forfremmelse og fokus på egen, kortsiktig vinning, samt et ubrukelig, korrupt, styresett omgitt av ja-mennesker, skapte den «perfekte storm».

Det er et dystert scenario og scenografi vi presenteres for. Den lille byen like ved det enorme kjernekraftverket er så arketypisk russisk som man får det, med gigantomane betongklosser av noen leilighetsblokker, så grått, ensformig og dystert som kun en totalitær kommuniststat kreere. Skittenbrune, mørkegrønne og brune farger dominerer.

Befolkningen, dominert av arbeiderklassen, lever i lykkelig uvitenhet og stoler blindt på myndighetene når de forsikrer om at de har alt under kontroll, og at det har vært en mindre alvorlig ulykke. I virkeligheten var det stråling tilsvarende åtte Hiroshima-bomber som spredte død i nærområdene rundt reaktoren – byen ble ikke evakuert før etter 36 timer!

Tidenes dekkoperasjon
Ledelsen ved anlegget forsøker så lenge som mulig å dekke over katastrofen, med løgn, bedrag og hardnakket benektelse rapporterer de til Moskva at alt er under kontroll samt at strålingen er av ubetydelig fare. Her skal hverken enkeltpersoner, eller staten, tape ansikt.

Formann Gorbatsjov utpeker Boris Shcherbina (Stellan Skarsgård) til å reise til ground zero og rapportere tilbake til Kreml. Med seg får han landets fremste kjernefysiker, Valery Legasov (Jared Harris). Katastrofen skrekk avdekkes lagvis i all sin gru, og Shcherbina og Legasov får ansvaret for å rydde opp i helvete.

Ikke nok med at lokalbefolkningen ble holdes i uvitenhet, Sovjetunionen informerer heller ikke utenomverdenen om katastrofen, som først blir oppdaget ved radioaktive målinger i Sverige.

Som Boris lakonisk sier til Ulana Khomyuk (Emily Watson), når de diskuterer å offentlig fortelle sannheten om ulykken: «Du mener at Legasov skal ydmyke et land som er besatt av å unngå ydmykelser», heri ligger hele kjernen til hemmeligholdet, løgnene og dekkoperasjonen. Et hendelsesforløp som tok livet av langt flere uskyldige borgere enn om man hadde gått åpent ut, og slått full offentlig katastrofealarm fra første sekund.

Den kommunistiske partieliten, godt hjulpet av et effektivt KGB, gjorde sitt ypperste for å dekke over og dysse ned katastrofen. Regimet skulle, for enhver pris, unngå riper i lakken – så mye for glasnost…

Anslagene over direkte dødsfall som følge av ulykken varierer i dag fra 4.000 til 93.000; de offisielle russiske tallene er fortsatt 31 (!).

Tett innpå
Serien er en britisk produksjon, med hovedsakelig britiske skuespillere, som snakker alle former for engelske aksenter. I starten ganske unaturlig og litt avstandsskapende, men man blir vant til det. Da fungerer det bedre med Skarsgård som har lagt til seg en delikat, passende russisk aksent.

I all hovedsak følger serien tre innfallsvinkler, hovedsporet er Shcherbina og Legasov som desperat rydder opp i Helvetes forgård, det andre er (den oppdiktede) atomforskeren Khomyuk som forsøker å avdekke årsaken til ulykken. Chernobyls tredje vinkling er sett fra ofrenes side, helt vanlige mennesker, i uvitenhet, som kommer ut for en helt uvanlig, katastrofal hendelse; her representert ved fruen til en av brannmennene som forsøkte å slukke branninfernoet – og følgelig ble ekstremt eksponert for radioaktiv stråling.

Gravide Lyudmilla oppsøker sin hardt skadede brannmann på sykehuset i Moskva, og utsetter seg selv for stor fare. Førstelinjemennene fikk en relativt rask, og usedvanlig brutal død, men hun insiterer på å følge ham hele veiene. Det blir noen usannsynlig serke scener.

Kataklysmisk katastrofe
Flere sekvenser domineres av tung, teknisk fagprat, men forklares slik at legmenn kan forstå, Chernobyl blir dermed både underholdende og lærerikt.

Alle har i dag hørt om ulykken, og fått med seg det radioaktive nedfallet som spredte seg selv til våre landegrenser, langt mindre kjent er det at ulykken var i full ferd med å utvikle seg til en nærmest kataklysmisk katastrofe som ville gjort en halv verdensdel ubeboelig i århundrer.

Sminkørene har tidvis gjort en slett jobb, Gorbatsjov ser ut som om han har vært på en karnevals-butikk for å få sin skallethet. Da har de lyktes langt bedre med skrekkscenarioet som utfolder seg i det de mest strålingseksponerte går sin grusomme død i møte. Det blir det rystende TV ut av, og helt sikkert en ekstra aversjon mot kjernekraft generelt. Om det skulle bli en konsekvens av serien er det synd, for en mer effektiv, renere, og tryggere energiform eksisterer faktisk ikke i dag.

«Fordelen» med et totalitært regime, er at det ikke stilles spørsmål, og at liv kan ofres uten at folket gjør opprør. Noe som faktisk bidro til å begrense omfanget av katastrofen. Serien sterkeste scene er når «frivillige» soldater kommanderes ut på reaktortaket for å skuffe ekstremt radioaktiv grafitt ned i krateret. Etter å oppholde seg 2-3 minutter på taket vil man dø av stråling.

Serieskaperne faller innimellom for trangen til å dramatisere unødvendig pompøst og påtrengende – noe den dramatiske historien ikke trenger, virkeligheten er mer enn nok dramatisk uten at vi trenger å dyttes på med overdreven dramatisk musikk og påtatt klipping. Fjerdeepisoden blir også litt av en antiklimaks med for mye tid viet til jakt på radioaktive kjæledyr, med Fares Fares i en liten gjesterolle.

Klassiker
Skarsgård er en bauta i serien og passer perfekt til rollen som partipampen som etter hvert får et litt mer nyansert på saken, katastrofen, regimet og dekkoperasjonen. Har definitivt seriens mest fascinerende karakterutvikling. Harris er perfekt castet som den litt tørre kjernefysikeren, med stor rettferdighetssans og moral, men også evnen til å ofre noen liv om målet helliger midlet.

Noen små svakheter til tross, Chernobyl er så langt definitivt en av årets beste serier. Et skremmende, virkelighetstro, drama, akkompagnert av utmerket skuespill og en dramaturgi som tatt rett ut ifra Helvete gjør dette til en umiddelbar klassiker. En serie du ikke klarer å stoppe å se, selv om det tidvis er direkte ubehagelig. 5 sterke stjerner.

Det var mye grått, mørkt og dystert i det gamle Sovjetunionen, dessverre hjelper ikke den skuffende strømmekvaliteten fra HBO Nordic på. Alt for mange detaljer forsvinner i et grått «grums», og mørke scener plages av artefakter. Skjerpings!