test: Audio Physic Virgo III

Da Jaga banket løs på Starfire, slo det meg. Disse høyttalerne lever definitivt opp til navnet. Her var det både (høy) lyd og fysikk. Jaga Jazzist lød sjeldent energisk og den massive bassen drev musikken fremover på et vis man bare opplever på konsert.

Samtidig strevde jeg med å huske hvordan forgjengere lød. Jeg hadde testet Virgo tidligere, men måtte lete etter notatene for å få bekreftet eller avkreftet om hukommelsen min var til å stole på. For dette var uvanlig bra.

Virgo er signaturmodellen til Audio Physic, litt på samme måten som en 911 er kjernen i Porsches modellutvalg. Høyttalerne har eksistert i ulike utgaver siden den første kom for 30 år siden, men oppskriften har vært den samme. En smal frontbaffel med et toveis oppsett med mellomtone og diskant, og sidemonterte basselementer.

En oppskrift som ga Virgo et lydbilde med godt bassfundament, og meget godt stereoperspektiv. De kunne lyde litt spisse på enkelte forsterkere, og trivdes best på litt kraftige og strømsterke forsterkere.

Da kunne man bade i et dynamisk lydbilde, som var rikt på detaljer og ikke minst bass.

Men ikke den sidrumpa bassen man forbinder med store høyttalere. Snarere stram, disiplinert og hardtslående. Mer Rammstein enn Rihanna, om du vil.

Tredje generasjon Virgo

Jeg aner ikke hvilket nummer den nye utgaven er i rekken av Virgo-høyttalere. At den kalles Virgo III er misvisende, for treeren har eksistert i ulike utgaver, men altså med samme oppskrift som her.

De er ikke særlig store. Drøyt meteren høye, og kabinettet er bare 23 cm bredt. Men kabinettet skrår bakover, og med de medfølgende stålføttene, blir fotavtrykket 37 x 47 cm.

Plassering

Så selv om de ikke ruver i en romslig stue, vil de ta litt plass. De kan godt stå inntil en vegg, bassrefleksporten er tross alt på undersiden, men lydbildet vokser spesielt i dybden, hvis man trekker dem litt vekk fra veggen.

Eksperimenter gjerne med å vinkle dem innover. Da blir fokuset skarpere, og man ‘ser’ dypere inn i lydbildet. Står de istedet 90 grader på bakveggen, vokser lydbildet i størrelse, fokuset blir litt mer diffust, men ikke uskarpt, og diskanten mer dempet.

Diskanten ja. Den er ikke hyllevare som er hentet hos hvem som helst. Audio Physic har selv utviklet den og de andre elementene, som ikke er skrudd rett på kabinettet, men festet via neoprene-tapper for å dempe vibrasjoner best mulig.

Demping, kontroll og keramikk

De har i det hele tatt vært nøye med demping, resonanskontroll og avstivninger. Ta for eksempel kabelterminalene. Som regel er de skrudd rett i kabinettet, eller på en plate med delefilteret på baksiden. Her er de montert på en aluminiumsplate dempet med neoprene, og stålskinnene som høyttalerne hviler på, har gummipakninger imellom som demping.

Det er selvsagt ikke alt. Audio Physic bruker et keramisk skumlignende materiale, som er lett og stivt, og fungerer som avstivning av kabinettene. De bruker også et bikubemønstret materiale til de innvendige veggene som deler opp kabinettet, fordi de mener det demper resonanser bedre enn MDF-plater.

Konfigurering

Materialbruken har også gjort det innvendige volumet større, enn om høyttaleren hadde vært bygget i MDF eller HDF, som er det vanligste.

På sidene nederst på kabinettet, sitter to basselementer rygg mot rygg, i en såkalt push-pull-kobling. De kansellerer resonanser mer effektivt enn om de var frontmontert, og deles ved 150 Hz, til mellomtoneelementet lengre opp på fronten av de skrånende kabinettet.

Mellomtonen bruker noe de kaller Hyper Holographic Cone. Den er bygget på en todelt lettmetallkurv, hvor aluminiums-membranen er opphengt i den innerste, mens den ytre er montert på kabinettet med de nevnte neoprene-tappene som dempemateriale.

Siden kontaktflaten mellom de to kurvene er holdt til et minimum, mener Audio Physic at de har lyktes med å hindre spredning av vibrasjoner, som kan skape eventuelle resonanser. Membranen har også en silikonring rundt ytterkanten, som demper den metalliske ringingen som kan oppstå på metallmembraner.

Prinsippet brukes også på diskantens aluminiumsmembran, som i likhet med mellomtonen, er belagt med et keramisk materiale, for å dempe overflateresonanser.

Mektig fysikk

Jeg kom til å tenke på KEF Reference 5, da Jaga Jazzist dundret ut i rommet. Det var nemlig første gang jeg nesten ble redd av å høre på musikk. Andre gang var da Jaga smalt ut av disse høyttalerne. Som et kanonskudd med dårlig tid, pløyde bassen seg inn i ryggmargen, og ristet meg skikkelig. Det hele var naturstridig. De til sammen fire små bassene, og en nedre grensefrekvens på 30 Hz, spiller normalt ikke så mektig, tøft og høyt som dette.

KEF-høyttalerne leverer et større lydbilde, de er også litt bedre fokusert i diskanten, men har ikke like lynrask dynamisk respons som Virgo III. De mye større B&W 803 D3 rekker ikke like dypt, og er heller ikke like skarpt fokusert som tyskerne, og et par Piega Classic 80.2, er tregere i bassen, men har bedre oppløsning i diskanten enn Virgo III.

Det blir gjerne en smakssak, men liker man grenseløs dynamikk, og en sjelden evne til å hente detaljer fram i lydbildet, er Virgo III et svært interessant alternativ i denne prisklassen.

Keith Jarretts Køln-konsert, er en nokså ujevn innspilling, og klaveret lyder aldri så mektig som et konsertklaver gjør i virkeligheten. Men her klarer høyttalerne å hente fram nyanser og klangbunner på hver tone, og pinpointer dem med kirurgisk presisjon, i det som er et uvanlig bredt og dypt stereobilde.

Khalid og John Mayers Outta My Head, drives frem med et smittende engasjement, og gitarklangen kommer nydelig fram i det varme, sjenerøse og rytmiske lydbildet.

En sving innom en av Mozarts klaverkonserter, ga mersmak, og jeg spilte meg gjennom en rekke klaverstykker, som lød aldeles praktfullt på Virgo III. De fikk fram dybden i klangen mye bedre enn Piega Classic klarte, og minnet meg mer om KEF Blade 2 hva stereoperspektivet angikk.

Gitarklangen, nyansene og dybden i trommene på Dire Straits album Love Over Gold, fikk en varm, behagelig klangfarve som kledde musikken godt, og som også ga vokaler større realisme. Selv sopraner lød som mennesker av kjøtt og blod, og ikke bare hermetisert vokalklang.

Hvis jeg skal trekke fram én egenskap som stiller Virgo III i en klasse for seg, så er det evnen til å få fram de små nyansene, klangene og tonene som skaper et mer realistisk bilde av instrumenter og vokal. Akkurat dér, er det få som er bedre enn Virgo III.

Konklusjon

Audio Physic Virgo II, lever definitivt opp til navnet. De relativt kompakte gulvhøyttalerne, leverer et ytterst balansert lydbilde, med vekt på en fenomenalt god dynamisk kontrast, og mektig bassgjengivelse. De er samtidig nyanserte og raffinerte nok, til at musikken blir enda mer levende, og har en sjelden evne til å få musikken til å puste på nesten organisk vis. Et av de aller beste kjøpene i prisklassen, men husk at de trenger en skikkelig forsterker for å lyde som beskrevet.