anmeldelse: Glass

En av tidenes mest ujevne regissører, M. Night Shyamalan, forsøker å gjenskape thrillermagien, og den sitrende, usikre spenningen fra klassikeren Unbreakable (2000). Men, vi må skuffet konstatere, at nesten 20 år etter, har Shyamalan mistet grepet, og er fanget av sine egne formelbegrensninger.

I Unbreakable fikk vi, lag for lag, avdekket at den ordinære mannen David Dunn (Bruce Willis) var «uknuselig» og nesten like sterk som Hulken. Hans nemesis, og mesterhjernen bak, var den beinskjøre tegnserienerden Mr. Glass (Samuel L. Jackson). Glass ble uventet igjen trukket frem i Shyamalans Split, med en schizofren James McAvoy i hovedrollen – i Glass samles det fargerike trekløveret, men det gnistrer så visst ikke av resultatet.

Shyamalan forsøker å gjenskape tonen fra Unbreakable, men roter det hele til i en usammenhengende saus der en uinteressant og anmassende McAvoy på speed (dessverre) stjeler showet, samt en historie så søkt og full av plotthull at en avgangselev ved filmlinjen på en folkehøyskole ville rødmet. Det forsøkes med «kreative» fotovinklinger for å skape intensitet og klaustrofobi, men det ender bare opp med å se billig og uproft ut.

Willis og Jackson får alt for lite skjermtid, men når de får anledning til å skinne, så gjør de det, og redder filmen fra totalhavari. Spesielt skulle vi gjerne sett mer av Mr. Glass i full vigør og full galskap. Glass mangler nerve, dramaturgi og er i store partier overraskende kjedelig; når så regissøren «tvinges» til å komme opp med en uventet slutt føles det hele kun som forspilte sjanser. 3 syltynne stjerner til dette oppkonstruerte sammensurium av en film. Kan ikke noen skaffe Shyamalan en oppegående produsent med «final cut»?

Både billed- og lydkvaliteten (Dolby Atmos) fortjener full score. Bonusmaterialet består av noen utelatte scener samt en rekke minidokumentarer.