test: Panasonic Lumix S1

Markedet er overfylt av nye kameraer, og det er de såkalte fullformatkameraene som dominerer. Speilløse sådan. Som Sonys godt etablerte alpha-serie, Canons ferske R-serie, Nikon Z-serien, men også Panasonic Lumix S-serien.

Sistnevnte kom overraskende på de fleste. Panasonic har som kjent lang historie med speilløse kameraer i Micro Four Thirds-formatet. Da de sammen med Sigma og Leica annonserte L-Mount alliansen i 2018, tok de markedet på sengen.

Panasonic mente alvor, og viste frem to fullformat systemkameraer, basert på Leicas SL-fatning, og kalte det nye kamerasystemet Lumix S. De to kameraene er så like at det er umulig å se forskjell på dem, uten å kikke på logoene.

De er grunnleggende like teknisk også, med ett vesentlig unntak: Der Lumix S1R har en 47 megapiksler fullformat bildebrikke, med mulighet for en høyoppløst modus på 187 Mp (!), har Lumix S1 24 Mp. Med en hi-res-modus på 96 Mp. Mer en tilstrekkelig altså.

Søker, skjerm, knapper, ratt, skuddtakt, fokussystem og stort sett alt annet, er identisk på de to kameraene.

Men de henvender seg til to ulike typer fotografer. S1R er kameraet for de som søker etter ekstrem oppløsning, som landskapsfotografer, men også til arkitektur, reklame og andre jobber hvor høyest mulig oppløsning og best mulig bildedynamikk er en fordel.

Med 24 Mp er ikke S1 noe leketøy, særlig ikke om man velger 96 Mp-opptak, men Panasonic har rettet kameraet mer mot allroundfotografene. Og video.

Bedre videoegenskaper

For de som ikke trenger 47 og slett ikke 187 Mp, er S1 et bedre valg. De sparer man ikke bare 10.000 kr, man får også et kamera med litt bedre videoegenskaper.

Mens Lumix S1R pakker sammen pikslene for å lage 4K60p video, og beskjærer utsnittet, kan S1 levere 4K/30p fra hele bildeflaten, eller 4K/60p hvis man beskjærer til APS-C-format. Kameraet kan også levere 4:2:2 8-bit 4K-video til en ekstern opptaker via HDMI, og det kan oppgraderes til 10-bit V-Log-opptak.

S1 har også støtte for både HLG still, og HLG video, som gir større dynamikkomfang på HLG-tilpassede skjermer, som Panasonics dyrere TV-er.

Større og tyngre

Selv om de ikke er helt lik Lumix S1 på alle områder, finner man de likeste kameraene med tilsvarende oppløsning i Sony a7 III, Nikon Z6 og Canon EOS RP. Til dels. Side om side, ser man kjapt at Panasonic-kameraet er større. Mye større. Panasonic sier at det er fordi de ville lage kameraet så robust som mulig.

Det virker også svært robust. Den hengslede pekeskjermen, til og med batteriluken, er festet så godt at man får et godt inntrykk av solid kvalitet. Det røslige kamerahuset er også værtettet på omfattende vis, og i motsetning til et Sony a7 III, er det god plass til knapper og ratt med størrelse på. Å betjene kameraet med hansker f.eks. er ikke noe problem.

Bildestabilisator

Det er også plass til en innebygget femaksers bildestabilisator, som beveger bildebrikken, og kompenserer opptil 5,5 trinn og kan anvendes sammen med optisk bildestabilisator, for opptil seks trinns kompensering. Søkeren med 5,76 Mp oppløsning, er større og skarpere enn hos noen av konkurrentenes kameraer.

Søkerens forstørrelse på 0,78 x kan endres til 0,74 eller 0,7 x forstørrelse, og OLED-panelet opererer med 120 Hz frekvens, og har hele 10.000:1 i kontrast.

Kameraet har også en Panasonic-spesialitet, nemlig 4K-stillbilde opptil 60 bps og 8,3 Mp, eller 6K-stills som gir 18 Mp bilder fra 30 bps serier. Det har også Pre-burst hvor kameraet tar bilder så lenge utløseren er halvveis nedrykket, og lagrer de siste når utløseren trykkes helt ned.

Samme skuddtakt

Det er ingen forskjell i skuddtakt på Lumix S1R og S1. Pussig nok. Man skulle tro skuddtakten var høyere på S1, siden filstørrelsen fra 24 Mp er mye mindre enn fra 47 Mp. Takten er nemlig den samme, med ni bilder per sekund i serie, eller seks med fokus på hvert bilde. Men S1 har større buffer som tåler cirka 90 råfiler eller 999 jpeg-filer i serie, før kameraet stopper, mens S1R stopper på 40 råfiler og 50 jpeg-filer.

Kameraene har ISO-følsomhet så lav som 50 ISO, men S1R stopper på 51200 ISO, mens S1 har utvidbar ISO-følsomhet helt til 204.800.

Programmerbart

De to kameraene S-serien har omfattende innstillingsvalg i den komplekse skjermmenyen. Det virker som om Panasonics ingeniører har tenkt på alt, og litt til. Det er knapt en knapp, bryter eller ratt, som ikke kan konfigureres slik man ønsker. Kameraet har som nevnt god plass til store knapper, og mange av dem kan faktisk deaktiveres med en bryter til venstre for søkeren. Man kan også hvilke knapper det skal gjelde.

Det er også mulig å ha permanent belysning i statusskjermen, og på noen av knappene bak. Praktisk for både landskap- og konsertfotografer, som da kan se knappene for bildevisning, Q-menyen (hurtigmeny), returknappen, display- og sletteknappen.

Kameraet har også en programmerbar styrepinne (joystick), som brukes til å flytte fokuspunkter med. Skjermen er hengslet tre veier slik at den kan vippes ut, opp, ned, og den kan også vippes opp når man holder kameraet vertikalt, med grepet opp.

Autofokus

De to Panasonic-kameraene deler autofokussystemet med 0,08s fokushastighet, og 225 fokuspunkter som er følsomme ned til -6 Ev.

Med Lumix S 50/1.4 og 24-105/4, var fokusreaksjonen lynrask også innendørs i lite lys, men med 70-200/4 hendte det at kameraet slet med å finne fokus, når kontrasten falt i dunkel belysning. Det gjør serieopptak bare delvis egnet til motiver med raske bevegelser.

Jeg vil ikke påstå at S1 er noe actionkamera, slik f.eks. Lumix G9 er det, men jeg opplevde autofokusen generelt som både kjapp, presis og med god evne til å følge bevegelige motiver. Man kan også velge øye-, kropp- eller dyredetekterende autofokus. Og akkurat som på Lumix S1R, er kameraet er opplært til å gjenkjenne levende motiver som mennesker og dyr, og viser området autofokusen dekker med rammer i søkeren og på skjermen.

Bilde- og videokvalitet

Det man mister i detaljoppløsning sammenlignet med S1R, tar S1 igjen på bildestøy. Kameraets støydemping er fremragende og det er bare marginalt med synlig støy opp til 6400 ISO. Det er fullt mulig å få et godt resultat på 12800 ISO, og selv om kornstøyen er mer synlig på 25600 ISO, kan bildene ofte brukes med litt etterbehandling.

Setter man kameraet på stativ og stiller det til hi-res-modus og 96 Mp, øker detaljskarpheten merkbart. Med Lumix S 50mm blir bildene så skarpe at det stort sett bare er mellomformatkameraer på mer enn 100 Mp – og Lumix S1R, som kan matche S1.

Akkurat som på S1R er fargegjengivelsen også her bedre, og den beste jeg har sett fra noe Panasonic-kamera på jpeg-bilder. De alltid vanskelige hudtonene, er nydelig tegnet her, og det er i grunnen bare Fujifilm GFX 50S og Nikon Z7, som egentlig matcher fargegjengivelsen til Lumix-kameraet.

Bildedynamikken er på høyde med de to beste vi har testet, nemlig Sony a7r III/a7 III og Nikon Z7/Z6.

Videokvaliteten i 4K, er så bra som man kan få det med dagens flaggskipkameraer. Skarpheten og dybden i filene er fremragende, og det er relativt beskjedent med rolling shutter. Det finnes dog noen synlige artefakter, f.eks. på panorering, hvor kameraet ikke klarer å fange detaljene like godt når kameraet beveges.

Konklusjon

Panasonic Lumix S1 er det mest komplette allroundkameraet, blant de nye fullformat, speilløse systemkameraene. Det er bra på absolutt alt, og så tillitvekkende bygget at proffotografene knapt kan ønske seg noe mer. Det er også klassens største og tyngste, og langt fra raskest på markedet. Men det er heller ikke rettet mot sport, eller noen lommevennlig reisekamerat. Lumix S1 er seriøst verktøy for seriøse fotografer, som velger kameraet for bilde- og videokvaliteten. For mange av dem, er dette et bedre valg enn det dyrere S1R.