Anmeldelse: Game of Thrones, sesong 8

I godt over 70 timer har vi fråtset i sex, intriger, skitne familiehemmeligheter, incest, eksplisitt vold, storveis slagscener, sex, vakre kvinner, sterke kvinner, tortur, en sarkastisk dverg, kjemper, sex, levende døde, nakne pupper, flyvende drager, sex, sjokkerende handlinger, moralsk forfall, uventede drap, «gale» viltfolk – nevnte vi sex?

Fantasy light – der makt korrumperer
I en bedervet middelalderversjon av Storbritannia, skjønt muligens ikke mer bisarr enn den absurde Brexit-tilstanden øygruppen i dag befinner seg i, kjent som Westeros, har fantasyforfatteren George R.R. Martin spunnet sin intrikate serie A Song of Ice and Fire rundt de mektige familiedynastiene Stark, Lannister, Targaryen, Baratheon, Greyjoy, Tyrell, Martell og deres endeløse kamp om den forjettede Jerntronen, og dermed makten over de 7 kongedømmene.

Benioff (serieskaper) har kalt Game of Thrones for en slags Sopranos i middelalderen, han kunne ha lagt til Dynastiet – for maken til intriger, familiekonflikter, seksuelle eskapader, svik og bedrag skal du lete lenge etter.

HBO har mestret bragden å gjøre fantasygenren stueren, og til allemannseie. Game of Thrones har så absolutt overnaturlige elementer, med både levende døde, hekser og gjenoppstandelse, men i forhold til bøkene har de overnaturlige elementene en mer neddempet tone i TV-serien; fantasy står ikke hovedfokus, ei heller det bærende elementet.

Seriens røde tråd er den klassiske kampen mellom det gode og det onde, men med en elegant tvist der flere av karakterene befinner seg godt plassert i menneskelige gråsoner. I dette samfunnet er det machiavellisme som er ledestjernen til de fleste av de skruppelløse hovedkarakterene, der vi gang etter gang serveres grelle eksempler på at makt korrumperer – og total makt korrumperer totalt…

Redefinert TV-serie-genren
Med episke Game of Thrones har HBO redefinert hva en TV-serie er og skal være, de har dermed også banet vei for sin fremste konkurrent, Netflix’, vekst.

Game of Thrones, og andre store serier, har bidratt til å revolusjonere hvordan vi som konsumenter ser på serier, hvor mye vi ser og hvor ofte. Samtidig har de flyttet underholdningsinvestorenes penger fra filmer og lineær TV, til serier vi kan strømme og konsumere når som helst, hvor som helst.

Mens Hollywood er preget av idétørke og satsing på sikre kort som remakes, gjenopplivning av gamle serier og, ikke minst, et enormt fokus på sikre kort som formelorienterte superhelter, er det innenfor TV-seriene vi finner innovasjon, nyskapning og mer kunstnerisk frihet – en frihet som serieskaperne her har benyttet seg av til det fulle.

Kompakt avslutning
73 episoder har vi tilbrakt med Mother of Dragons, Starks og de kyniske Lannisterne, og serien har tiltrukket seg en større og mer engasjert fanbase enn noen annen TV-serie. En fanbase som har sine sterke meninger om hvordan serien bør ende – dermed stod serieskaperne David Benioff, D.B. Weiss overfor en tilnærmet umulig oppgave innenfor finalesesongen – og mottakelsen blant fansen har da også vært delt.

Opprinnelig skulle den avsluttende sesongen ha kommet i fjor, men ble utsatt. Både på grunn av mangel på snø under innspillingen, men også for liten tid. Hver eneste episode av sesong 8 skal visstnok ha kostet 135 millioner kroner; stiller vi klokken åtte år tilbake, kostet én episode av sesong 1 «kun» 53 millioner. Budsjettet har eksplodert – og det synes! Visuelt er avslutningssesongen noe av de vakreste og mest imponerende skue vi noensinne har sett fra en serie.

Alle de foregående syv sesongene har bygget opp til den STORE finalesesongen – en sesong som på svært mange plan innfrir og imponerer, men som også bærer et umiskjennelig preg av at serieskaperne plutselig har fått det travelt med å avslutte serien, og knytte alle de løse trådene, i tillegg får vi en del sviktende logiske sammenhenger.

Sesong 8 inneholder mer enn nok handling til å kunne spres over 20 episoder, like fullt har man valgt å gi oss «kompakt-versjonen», med kun 6 episoder; dog en god del lengre enn normalepisodene. Der andre sesonger har brukt flere episoder kun på reisen fra ett sted til et annet, noe ikke minst femtesesongen bar preg av, så skynder vi oss nå til målet, mens den ene fienden dør unna for unna, og gigantiske, episke slag kommer heseblesende på rekke og rad.

Noget uventet og annerledes, ja, men du verden hvor usannsynlig gøy det er med episoder så actiontettpakket at du nærmest glemmer å trekke pusten, og der spesialeffektene slår oss i bakken. Da har vi større problemer med at det nå tas litt for mange snarveier i enkelte av hovedrollenes karakterutvikling, som ikke henger helt på greip og/eller gir mening.

Smaken er som kjent som baken, med det er tilnærmet udiskutabelt at avslutningssesongen er forbannet underholdende, visuelt spektakulær og bringer på banen flere uventede handlingstvister – så kan det selvsagt diskuteres om alle løse trådene får den «optimale» forløsningen.

Gamle helter dør!
I andre episode i finalesesongen får vi en liten mannjevning mellom to av våre fremste skandinaviske «vikinger», der Tormund Giantsbane (Kristofer Hivju) får anledning til å skinne som aldri før – og en gang for alle fastslå at nordmenn spiser dansker, Nicolaj Coster-Waldau (som Jamie Lannister) til frokost når det handler om hvem som er tøffest og mest mandig. Jon Snow (Harrington) derimot er blendet av sin utvalgte, og følger henne lojalt.

På motsatt side av kjønnsskalaen er det ikke akkurat varmt vennskap å spore mellom the Lady of Winterfell, Sansa Stark (Sophie Turner) og hennes nye dronning, Daenerys Targaryen (Emilia Clarke); mens Arya (Maisie Williams) er på sin evige, umettelige jakt etter hevn.

Om det er én ting som har definert serien, så er det Martins herlige, og modige, grep om å ikke verne om sine hovedkarakterer. Fra første sesong har han, uredd, drept den ene helten (og skurken) unna for unna. Like fullt, vi snakker tross alt om en serie med et enormt persongalleri, der det fortsatt er nok å ta av i det åttende sesong tar til.

Uten å røpe for mye av handlingen kan vi fastslå at de vil få problemer med å stable en oppfølger (med samme persongalleri) på bena…

Kommer forløsningen?
Om ikke alt korrelerer med, eller «passer» med bøkene til Martine: Get a life! Dette er Benioff og Weiss’ tolkning og versjon av bokserien; noe som innebærer kunstnerisk frihet, samt å adaptere manuset til et format og dramaturgi som passer en TV-serie best.

Mørk, dyster og med mannefall så det holder, til tross, avslutningssesongen er så visst ikke uten humor, emosjonell tilstedeværelse og gode replikker – i tillegg er det flere som får knust sine (naive?) illusjoner.

Det blodige maktspillet om tronen evner heldigvis fortsatt å overraske med uventede tvister og nye, fascinerende trekk hos hovedkarakterene. Skuespillerne har også vokst med serien, og oppgaven. Spesielt imponert er vi over Emilia Clarkes og Kit Harringtons prestasjoner i denne sesongen.

SPOILERADVARSEL!
PS! Om du allerede nå ønsker å vite hvordan det ender for alle karakterene, les her!

Kort oppsummert kan vi fastslå at Game of Thrones har klart kunststykket å holde spenningen, karakterutviklingen og innovasjon i handling og plott ved like åtte sesonger igjennom – dét er det definitivt ikke mange TV-serier som kan vise til.

Til tross for enkelte svakheter nøler vi ikke med å dele ut 5 stjerner til det avsluttende, episke kapittel i sagaen. Vemodig tar vi farvel med Westeros, og venter på at hele serien skal slippes i en 4K-samleboks – samt spion off-seriene som snart kommer.

Katastrofal teknisk kvalitet
Vi har ofte kritisert den, tidvis, elendige strømmekvaliteten HBO Nordic byr på, men med sesong 8 av Game of Thrones når den et nytt bunnivå. Både i kontekst og bilder er avslutningssesongen av denne storslagne serien mørk og dyster, og er det noe HBO ikke håndterer så er det mørke scener. Legg til kaotisk mørke scener med mange aktører i høy fart, og du har oppskriften på en varslet katastrofe.

Spesielt ille blir det i episode 3, hvor det heftige slaget om Winterfell (som overgår Ringenes Herre II) står. Her har vi godt over én time med sammenhengende kamphandlinger midt på natten. Om du ser denne episoden i et rom med litt dagslys så forbered deg på «grøt», fravær av detaljer, artefakter og karakterer som ikke er mulig å skille fra hverandre.

Hvorfor skjer så dette? Ta det med ro, det har intet med kvaliteten av selve innspillingen å gjøre, men HBO Nordic komprimerer materialet så hardt og struper hastigheten, at (spesielt) mørke scener gror sammen i en udefinerbar masse av grått. Noe HBO Nordic forøvrig har blitt kritisert for siden lanseringen (2012), men ikke har gjort noe nevneverdig for å forbedre. Det hele blir ekstra tragisk med en så påkostet serie, stappfull av lekre detaljer.

Det er dessverre foreløpig kun sesong 1 som er lansert på 4K UHD BD, og kjøper du den, får du til gangs en aha-opplevelse i forhold til strømmekvaliteten HBO byr på; både billedmessig, men du slipper også unna det hule lydsporet.