anmeldelse: Bosch, sesong 5

Michael Connelly kan le hele veien til banken! Med over 60 millioner (!) solgte bøker er han en av tidenes mestselgende forfattere, og inntektene fra TV-serien er vel å regne som en dråpe i havet.

Den tidligere krimjournalisten har skrevet hele 22 bøker om den litt trauste, meget tradisjonelle, drapsetterforskeren, Hieronymus «Harry» Bosch i Hollywood-avdelingen til LAPD. En krigsveteran og notorisk arbeidsnarkoman, som forsaker familielivet for å løse sin nyeste drapssak, konstant på kant med internetterforskerne for å operere i gråsoner av loven, men alltid utrettelig på ofrenes side. Serien får, sårt tiltrengt, nytt blod i femtesesongen ved at Bosch denne gangen går undercover og beveger seg ut av metropolen LA.

Bosch (Titus Welliver) og hans team etterforsker et drap på et lokalt apotek, med klare tegn på bakmenn fra mafiakartellene, samtidig som han etterforskes for å ha plantet bevis i en av hans første drapssaker. I et forsøk på å infiltrere bakmennene går Bosch undercover og risikerer livet på ensom jakt i øde ørkenlandskap, avskåret fra backup.

Noe av det beste med Bosch-serien er hvor stor vekt det er lagt på hans privatliv, vi kommer «bak kulissene» i hans lille familie, som etter tragedien i fjerde sesong kun består av hans (snart) voksne datter (Madison Lintz). En datter som nå jobber for internetterforskerne, og kommer sin far til unnsetning. Titus Welliver er som sedvanlig hjørnesteinen i serien og leverer nok en bunnsolid rolle som den enfoldige etterforskeren, alltid utrettelig på jakt etter rettferdighet. Vi får flere hjerteskjærende scener mellom far og datter.

LA har alltid vært en av seriens viktigste karakterer, noe den usannsynlig stygge byen også er i denne sesongen, men nå får Bosch litt luft under vingene ved å forflytte seg ut i ukjent terreng, omgitt av ustabile narkohaier og uten sikkerhetsnett. Et grep som skaper herlig fortettet spenning i en litt vel formelorientert serie.

Ytterligere originalitet får vi ved at Bosch nå hyrer inn sin tidligere nemesis, stjerneadvokaten Honey Chandler (Mimi Rogers) for å forsvare ham mot anklagene om bevisplanting. Vi får noen uforglemmelige scener mellom den sindige etterforskeren og hans kyniske, iskalde forsvarer. At hans datter får lov til å praktisere hos motparten er både usannsynlig og irriterende, men for handlingens progresjon lar vi det (under tvil) passere.

For fans av klassisk krim er det lite som slår Bosch blant dagens strømmetilbud. Det tar litt tid før det skjer noe, og det er definitivt ikke en tettpakket actionserie, men derimot langsiktig politiarbeide, med ekte, troverdige personer og et fascinerende plott som bygger som opp til sitt spenningsklimaks. 5 solide stjerner.

Nok en gang faller, dessverre, billedkvaliteten fra HBO igjennom. Mørke scener preges av grums og artefakter. Anmeldelsen er basert på samtlige 10 episoder.