test: Piega Premium 501

Den beste lyden kommer gjerne fra store høyttalere i høy prisklasse. Men hva gjør man hvis man har budsjettet, men ikke plassen? Man inngår et kompromiss.

Det kan være så enkelt som at de store høyttalerne er for store for rommet. At akustikken ikke er optimal for store høyttalere. Eller, det kan være vanskelig å finne plass i en liten stue. Uansett hva årsaken er, krever det ofte at man må kompromisse.

Da er en liten en høyttalere gjerne løsningen. I høyere prisklasse betyr det en stativhøyttaler. Sonus faber Olympica I eller Electa Amator III, hvis budsjettet tillater. Bowers & Wilkins 805D er en selvsagt kandidat. Det samme er Dynaudio Contour 20 og kanskje KEF Reference 1, for ikke å glemme Piegas slanke aluminiumshøyttalere i Coax-og Premium-serien.

De har fordelen av at de er enkle å plassere, og er gjerne et fint kompromiss mellom high-end lyd og plass i en liten stue.

Men hva gjør man når selv en stativhøyttaler tar for mye plass?

Man velger en slank gulvstående høyttaler.

Premium konstruksjon

Det opplagte svaret fra Piega er kanskje Premium 701, som vi har testet. Coax 711 er alt for stor (og dyr?), så den er utelukket. Svaret er ingen av delene, for det finnes nemlig en enda smalere og mer plasseringsvennlig høyttaler i Premlum-serien. Nemlig 501.

Den ser ut som en 701, bare enda slankere, med to 12 cm basselementer og det noe enklere diskantelementet hentet fra stativhøyttaleren 301. Testet den også.

For mange kan 501 altså være det perfekte kompromisset. De er nemlig 16 cm brede, og ikke mer enn 21 cm dype. Høyden er jo ikke noe problem, og de medfølgende brakettene som skrus under høyttalerne, stikker ikke så mye ut at det betyr noe.

Som vanlig er de forseggjorte kabinettene laget i ekstrudert aluminium, og de tynne veggene gir større innvendig volum enn man skulle tro. Likevel er kabinettene 30 prosent stivere her enn før, i følge Piega, som sympatisk nok har plassert bassrefleksporten foran. Slik at det skal gå an å stille dem inntil bakveggen uten å få ullen dundrebass.

Høyttalerne leveres også i sort eloksert, eller hvitlakkert aluminium, med innfelte, stoffkledde griller som holdes på plass av magneter.

Håndlaget i Sveits

De to basselementene overlapper hverandre, slik at det ene går litt dypere enn det andre, mens diskanten – unnskyld, Linear Drive Ribbon-elementet, strekker seg langt over det hørbare frekvensområdet. For oss mennesker i hvertfall.

De flate båndelementene er på alle måter Piegas varemerke. I denne sitter den nye LDR 2642 mk II. Et håndlaget element drevet av kraftige neodymmagneter, som setter fart på den 26 x 42 mm store aluminiumsmembranen, hvor flate spoletråder er etset inn.

Den tynne membranen veier bare 7 milligram og er bare 20 mikromillimeter tykk.

Med den kraftige magnetmotoren sier det seg selv. Så lav masse gir ekstremt rask respons, men kan også skape et problem. For som alltid når man kombinerer båndmembraner med vanlige høyttalerelementer, kan tregheten i de tyngre elementene forrykke sammenhengen i lyden.

Hos Piega er de pinlig klar over dette, og bruker derfor sin egen løsning for at tregheten i de dynamiske elementene skal være så liten som mulig. Moderat demping, stive og buede aluminiumskabinetter med bassrefleks, bevarer energien i elementene bedre, og gi bedre dynamisk respons.

Sett dem hvor du vil

Frykt ikke. Det finnes ikke aggressive antydninger her. Ingen grunn til å være engstelig for stikkende eller skarp diskant, eller treg bassdynamikk her. Høyttalerne er lynraske. Den dynamiske kontrasten er fenomenal. Musikken fremstår fokusert, lydbildet er åpent og diskanten er luftig og behagelig for uskjønnheter.

Men de trenger litt kraft for å våkne til liv. En Hegel H190 med 150 w effekt, sparket mer liv i høyttalerne enn en 60 watts Hegel H90, og det leder meg til å tro at høyttalerne ikke er fullt så følsomme som Piega vil ha det til (90 dB).

Jeg startet testingen med å plassere høyttalerne 10 cm fra bakveggen, fordi jeg tror det er den mest aktuelle plasseringen for målgruppen til høyttalere som dette. Det er en praktisk løsning som fungerer godt, men ikke hvis man vil spille høyt. Da skaper nærværet til veggen veldig fremtredende og treg bass. Trekk høyttalerne vekk fra veggen, og alt faller på plass.

Fyldig bass og behagelig klang

Da fikk jeg et stort, fyldig lydbilde med en nesten varm klangbalanse, som kledde vokaler perfekt. Alt fra Placido Domingo til Guy Clark Jr. lød praktfullt. Vokalene trivdes godt i samspill mellom de små basselementene og den flate bånddiskanten, og selv Keith Jarretts klavertoner lød voksent og engasjerende gjennom de slanke høyttalerne. Slik minnet de meg litt om 805D, faktisk.

Det mest forbløffende var hvor tøft bassen på Lil Halimas Hold Me lød, tross beskjeden bestykning i bassdepartementet på høyttalerne. Khalids Eastside med Benny Blanco og Halsey groovet seriøst når jeg dro opp volumet, og vitnet om at Piega-ene ikke går av veien for et vorspiel heller. Det er mer trøkk her enn i et par Olympica I, for eksempel.

Høyttalerne går ikke fullt så dypt som tallene sier. De leverer kontant og fysisk gjenkjennelig bass i området 50-100 hz, men under 40 hz er det ikke mye respons igjen. Det er på nivå med en kompakthøyttaler, som Contour 20. Jeg synes også at de ruller relativt tidlig av i diskantene, til å ha så bredt frekvensområde. Strykere og sopraner mister litt av overtonespekteret på Piega-ene, som ellers er superfokuserte og nyanserte i diskanten.

Det finnes en grense for alt. Høyttalerne fyller lett en 30 kvm stor stue med mer enn nok lyd. Trenger man mer, er Premium 701 neste trinn opp, også i lydkvalitet. Men dessverre også betydelig opp i pris også. Slik sett er Premium 501 et meget godt kompromiss.

Konklusjon

Piega Premium 501 er lett å plassere, de spiller alt av musikk med glede og engasjement, og er et meget tiltalende kompromiss for musikkelskere med plassproblemer. Men ikke akkurat med budsjettutfordringer. De koster relativt mye, men har få konkurrenter i tilsvarende prisklasse, med samme praktiske fysiske dimensjoner og utforming. Høyttalerne beviser hvorfor Piega er så vel ansett, og hvor mye man kan få ut av et lite kabinett, når det er laget i tynn aluminium.