test: Leica Q2

Myten er at Leica kun er for søkkrike eldre menn, som liker å smykke seg med et steindyrt kamera med design fra den tiden de selv var unge.

Sannheten er at Leica lager mange forskjellige kameraer, med ulike målgrupper. Leica Q2 for eksempel. Den andre utgaven av et av våre favorittkameraer. Et diskret ‘’smykke’’ som kanskje henvender seg mer til den yngre garde.

2019-modellen av kameraet, ligner forgjengeren Leica Q, som vi testet for evigheter siden, men fremdeles har gode minner fra. For ikke å snakke om bildene. Den nye utgaven som minner om Leica M, er som forgjengeren Q, et kompaktkamera med fast 28mm brennvidde.

Objektivet er det eneste som er igjen fra originalen, men nå er det værtettet som resten av kameraet. IP52-koden betyr at kameraet tåler støv, sand og lett regn, men ikke kan tas med under vann.

Det holder i massevis til gatefotografering, landskapsbilder i dårlig vær, og selvsagt reisefotografering og dokufoto. Det er også et ypperlig feriekamera. Diskret, kompakt, relativt lett, og ikke minst raskt. Fine egenskaper for et feriekamera.

Tekniske oppgraderinger

Formfaktoren er den samme som på Q-modellen, men færre knapper, en bedre pekeskjerm og et større batteri – hentet fra Leica SL, som har gjort Q2 til et bedre kamera. Det har også fått en ny OLED-søker med 3,7 Mp oppløsning, som er like stor som før, men mye bedre.

Den har ikke synlig forsinkelse eller artefakter på panorering eller serieopptak, og er sylskarp med synlig bedre fargegjengivelse.

Skuddtakten topper på 10 bilder/s, ISO-følsomheten på 50.000 (50 er minimum) og lukkertider på 1/40.000s, når elektronisk lukker er valgt. Objektivets bladlukker strekker seg til 1/2000s, og har blitssynk på alle lukkertider.

Bildebrikken er ny. En fullformat CMOS bildebrikke med 47,3 megapiksler oppløsning – tilsvarende den som sitter i Panasonic Lumix S1R, og optisk bildestabilisator åpner for nye muligheter. Blant annet 4K-video, som forgjengeren ikke har.

Summilux f1.7 og digitale brennvidder

Det skarpe 28mm objektivet med lysstyrke på f1,7, har også manuell fokusring med avstandsskala og hyperfokalmarkeringer. Det har også tretrinns blenderring til f16, og makroinnstilling som gir en nærgrense på 17 cm.

Summilux-objektivet er bygget som et SL- eller M-objektiv, og gir den samme gedigne kvalitetsfølelsen.

Her kan man faktisk velge andre brennvidder enn 28mm, dog med digital beskjæring. Trykk på knappen ved tommelen, for å veksle mellom 28mm brennvidde fra hele bildebrikken, eller 35, 50 og 75mm med beskjæring. Da kutter kameraet fra bildeflaten og man rammer i søkeren og på skjermen, viser utsnittet.

Velger man 35mm får man fremdeles meget respektable 30 Mp oppløsning – mer enn forgjengerens 24 Mp fra hele bildeflaten. Ett trykk til gir 50mm og 15 Mp, mens 75mm faller til 6,6 Mp.

Kameraet lagrer råfilen som DNG i full oppløsning ved siden av den beskjærte jpeg-filen, når man velger digitale brennvidder.

Autofokus og seriebilder

Det er mange flere forbedringer på Q2. Autofokusen er kjappere og mer presis, og man kan flytte fokuspunktene med fireveisknappen på baksiden, eller fingeren på pekeskjermen når den står i live view.

Autofokusen fungerer utmerket med på serieopptak, så lenge kamera og motiv står stille. Blir det mer action må man bytte til følgefokus, som fungerer fint så lenge man planlegger litt, og motivet ikke er alt for rask. På panorering henger autfokusen godt med, men går farten opp strever den med å holde følge.

Kameraet har ansiktsgjenkjenning og gruppering av fokuspunkter, men ikke øyefokus som er så praktisk på portretter. Skjønt, noe rendyrket portrettkamera er det tross alt ikke.

Jpeg? Hæh?

Jeg stusset litt da jeg så jpeg-filene på skjermen. Da jeg fikk dem opp på iMac-en, ble jeg skuffet. Bildene så nærmest fargeløse ut. Blasse, med utvasket kontrast, og slett ikke med Leica-looken jeg var vant til. Leica har av uforståelige grunner valgt en jpeg-kalibrering som ikke kan brukes til stort. Men heldigvis er det mulig å justere farger, skarphet og kontrast i kameraet, og lagre innstillingene.

Da kan jpeg-filene bli riktig fine.

Bildedynamikk

Råfilene i DNG-format gir enormt mye å gå på i etterbehandling. Særlig fra 50 til 3200 ISO. Man kan trekke opp lyset hvertfall tre trinn uten problemer med farger eller støy. Kontrasten kan dras kraftig opp, og det er mye å hente i DNG-filene. Kontrast, dynamisk omfang og fargedybde, er meget godt ivaretatt på Q2, og selv jpeg-filene tåler mye redigering før problemer oppstår.

Objektivet

Den nye 47 Mp fullformat bildebrikken, er ingen utfordring for den skarpe 28mm vidvinkelen. Som gir en fenomenal detaljskarphet, klart bedre enn fra forgjengeren, og helt i toppsjiktet for et fullformatkamera.

Skarpheten og lyset faller litt i hjørnene på full blenderåpning, men fra f2,8 er det hverken vignettering eller andre optiske problemer å spore. Helt fantastisk. Linjefortegningen er minimal for en 28mm, og bruker man den medfølgende solblenderen er ikke objektivet særlig følsomt for strølys eller ghosting.

Beskjæring

Med beskjedne 6,6 Mp er det ikke mye å gå på hvis man skal printe i storformat fra 75mm brennvidde. Den digitale beskjæringen utfordrer skarpheten og oppløsningen så mye, at jeg ikke ser mange bruksområder for 75mm. 50mm derimot, gir langt mer å gå på, og kan også brukes på portretter hvor man ikke skal ha et tett utsnitt. 35mm er en no-brainer, og jeg vekslet mellom 28 og 35 hele tiden, uten å bekymre meg for tap av bildekvalitet.

Støy

Jeg fant ut at 6400 ISO gikk som en lek. Selvsagt er det bildestøy der, men det er fint lite. Problemer kan oppstå når man strekker seg over 12800 ISO, særlig på bilder tatt i mørket, som trenger å dras opp litt, men definitivt godkjent.

Video

Det er ikke noe videokamera. Det finnes ingen mikrofoninnganger, ikke engang USB- eller HDMI-kontakt, men opptak i 4K ser forbausende rene og skarpe ut. Så man kan absolutt få fin-fine videofiler fra Q2. Skulle man ønske det.

Konkurrentene

Det finnes ikke mange kompaktkameraer med fullformat bildebrikke. Det aldrende Sony RX1R II er det eneste som er i salg ennå. Det har en 42 Mp bildebrikke, og oppfellbar søker, 35mm f2 og slappe fem bilder/s skuddtakt. Batteritiden er latterlig lav – 220-230 bilder, men kameraet er mindre, rimeligere og leverer tross alle manglene, meget god bildekvalitet.

Konklusjon

Leica Q2 er det fineste, skarpeste, enkleste og mest tilfredsstillende kompaktkameraet i dagens marked. Det er lydløst, diskret, raskt og en glede å fotografere med, og bildekvaliteten gruser alle andre kompakter. Elefanten i rommet er den høye prisen. Men man må se det slik: Prisen på en 28mm/1,4 Summilux til Leica M er langt høyere enn prisen på en Q2. Da får man hverken makro, autofokus, bildestabilisator – eller et kamera til å ta bildene med. Noe å tenke på.