anmeldelse: The Girl in the Spider’s Web

Den tredje utgaven av Lisbeth Salander snubler i både form, stil og kontekst

Bitter arv
Arveoppgjøret etter forfatteren av Millenium-trilogien, Stieg Larsson, har ikke akkurat gått stille for seg. I en offentlig skittentøyvask har hans bror og samboer kjempet om rettighetene til forfatterskapet – og hvem som skal bestemme over eventuell videreutvikling av hans mest kjente karakter: Lisbeth Salander.

Retten gav hans bror og far alle rettigheter, noe som kulminerte i en fortsettelse av trilogien, skrevet av David Lagercrantz.

Vi har ikke lest noen av bøkene, men sett alle filmene, og kan konkludere med at mye av Salanders unikhet og særegenheter har blitt borte i denne meget amerikaniserte actionfilmen der hun nærmest fremstår som en superhelt i gothklær.

Jordens undergang
I motsetning til de foregående filmene, får Salander denne gangen en formidabel oppgave – i selveste James Bond-stil må hun intet mindre enn redde Jorden fra et altutslettende atom-ragnarok.

Datageniet Frans Balder har laget en programvare som kan ta kontroll over alle verdens atomvåpen (!), en programvare han angrer på at han laget, og nå ønsker trukket tilbake. Utfordringen er at det nå er mektige NSA som sitter på Firefall. Dermed kontakter han Salander for å hacke seg inn og frata amerikanerne det farlige programmet.

Selvsagt går ikke alt etter planen, og Firefall havner raskt i hendene på et forbrytersyndikat i Stockholms underverden, de såkalte «The Spiders». Hvorpå Salander må ta Balders sønn under sine vinger

Dermed må Salander flykte fra både NSA-agent Needham (LaKeith Stanfield) og hardbarkete forbrytere styrt av en mystisk kvinne i rødt.

Amerikanisert
Tre svenske filmer (med en glimrende Noomi Rapace i hovedrollen) og én amerikansk remake (med Rooney Mara og Daniel Craig – faktisk den beste Salander-filmen) har vi fått om den bifile superhackeren Lisbeth Salander, som har viet livet sitt til å straffe mannlige overgripere og kvinnemishandlere. Ofte lite nyanserte filmer, men med en sterk og annerledes heltinne og en tydelig form og stil.

I Claire «The Crown» Foys skikkelse får vi en mer hardbarket, klassiske amerikansk actionheltinne, riktignok med punkerhår, tatoveringer og en røff barndom, men like fullt er denne Salander langt mer ordinær og mindre mystisk.

Om du ikke kjenner deg igjen i Stockholm, fortvil ikke! Mesteparten av innspillingen er foretatt i Berlin, mens flyplassen i Leipzig er «stand in» for Arlanda. I og for seg intet stort problem (bortsett fra litt tapt svensk nasjonalfølelse), men når beveggrunnen har vært at Stockholm er for ren og pen, blir det hele litt for påtrengende konstruert.

Her er alt skittent, brunt eller grått og nedslitt, med blinkende, dunkle neonlys som eneste lyskilde. Joda, vi forstår og aksepterer at det ikke akkurat er en lystig historie som fortelles, men må det gjøre så forbannet overtydelig?!

Konstruert handling
Mer amerikaniserte karakterer er nå så sin sak, verre er det at plottet er usannsynlig søkt, mangler troverdighet og fremstår utpreget, kunstig oppkonstruert.

Nei, vi tror overhodet ikke på den amerikansk, laidbacke NSA-agenten, som alene sendes ut for å fravriste kyniske skurker en slik ufattelig skadelig programvare. Og skurkene er arketypiske østeuropeere, som har «Skurk!» risset inn i pannebrasken.

Foy er tøff og hardtslående, men hvorfor i all verden gjør hun så mange åpenbart dumme valg? Og, hva i all verden har de gjort med Mikael Blomkvist? I Sverrir Gudnasons skikkelse fremstår han som en hyggelig, men særdeles naiv, hipster. Som intet bidrar til filmens handling og/eller fremdrift. Rett og slett en totalt overflødig karakter.

Alt for mange gjør alt for mange idiotiske og uforståelige valg filmen igjennom. Valg som ikke henger på greip, men som simpelthen lettvint brukes som springbrett til den neste actionscene – og, det skal sies, på det planet leverer filmen!

Ser man på The Girl in the Spider’s Web som en rendyrket, tanketom, popcorn-actionfilm, så får du mange heftige scener, ikke minst lot vi oss fascinere av den originale avslutningen og noen adrenalinrike bilscener.

Visuelt skuffer filmen heller ikke. Nydelig, sveipende foto gir oss det store overblikket, samtidig som vi kommer tett opp på karakterene i mer intense scener.

Vi får med andre ord en helt brukbar actionfilm, der mesteparten av det som gjorde Salander så unik (og nordisk) dessverre er pusset bort. Åpenbart for å appellere til et bredere publikum enn det The Girl With the Dragon Tattoo nådde. Nei, dette blir for lettvint og kunstig. 3 stjerner.

Teknisk fulltreffer
Kvalitetsmessig skuffer ikke 4K-ugivelsen. Forbløffende skarpe bilder og en fortreffelig fargepalett. Lydsporet (Dolby Atmos) er fyldig, presist og nærmest ubehagelig detaljert. Bonusmessig får vi en kort bakomfilm, kommentarspor av regissør og manusforfatter, noen utelatte scener, samt intervju med Foy og fokus på stuntene.