AKGs lukkede toppmodell er myntet på profesjonelle musikere og opptaksteknikere. Det trenger selvsagt ikke å ekskludere musikkelskende konsumenter, man er jo ute etter det samme: å gjengi den innspilte lyden med størst mulig nøyaktighet og troverdighet. Og der hvor de fleste studiohodetelefoner har høy impedans på både 200 og 300 ohm, så ligger K872 på behagelige 36 ohm og kan dermed til en viss grad drives av en vanlig mobiltelefon (en god forsterker anbefales selvsagt).

Øreputene omslutter øret helt og isolerer bedre enn de fleste andre vi har prøvd. På godt og vondt, for når man klemmer inn koppene så blir det et enormt lufttrykk rundt øret og lyden forandrer seg veldig (slank bass) inntil trykket utlignes igjen. Med K872 gjør vi dette oftere enn vanlig. De er nemlig ganske tunge, i tillegg er passformen nokså løs. De flytter seg derfor lett når man beveger hodet, og bassresponsen forandrer seg med plasseringen av koppene. Dette er med andre ord ikke noe man skal headbange med, og det skal ikke mye risting til før de faller av hodet.

Lyden av AKG K872

For øvrig sitter klokkene behagelig på hodet. Lyden er varm, med fyldig bass. Basstromma på Lily Allens Trigger Bang er stor, og basstonene har en varme og fylde som man fort kan bli avhengig av.

Koppene lekker svært lite lyd, og har nesten ikke crosstalk. Det gjør at kontrabassen på Laura Marlings Soothing står nesten ubehagelig langt mot høyre. Den låter varmt, fyldig og usedvanlig deilig.

Det K872 mangler er luft og detaljer i toppen av frekvensregisteret. Selv en kontrabass har overtoner, men strengene klirrer ikke godt nok ut i toppen her. Kantslaget på skarptromma låter litt dølt, og stemmen til Laura skinner ikke som den skal.

Det låter i overkant mørkt. Til sammenligning er AKGs egen Q701 langt luftigere. De er riktignok av åpen type, men vi har hørt flere bevis på at lukkede hodetelefoner ikke trenger å låte innestengt. Et eksempel er MrSpeakers Æon Flow Closed til vesentlig lavere pris enn K872.

Konklusjon

AKG K872 har fordelen av å isolere meget effektivt mot støy utenfra. Bassen er nesten vanedannende fyldig, som gjør det gøy å høre på elektroniske rytmer. Det er fett, tøft og engasjerende. Dessverre følges det ikke opp i det lysere sjiktet, overtonene er litt for innestengt. En gitar høres nesten ut som om man spiller på gamle strenger, og sangstemmer mangler magien i toppen.

Vi er heller ikke overbegeistret for passformen. Hodetelefonene sitter løst, og med en vekt på nesten 400 gram blir de ganske vinglete.

Også i denne testen: